Frem til nå har samtalene med de ansatte dreid seg om hvilken hjelp som kan tilbys meg når jeg kommer hjem. Legetimer, samtaletimer med psykolog, kontakt med NAV for å få hjelp til å finne en leilighet innen kort tid, og så videre. For så klart er det jeg som skal ut av huset vi eier, ikke han. Klart det er han som skal sitte igjen med alt av goder, og jeg som skal måtte si fra meg alt og starte helt på nytt. Hvorfor? Vel, fordi han er større, sterkere og kan true seg til det meste.
I dag, derimot, spurte en av de ansatte meg et spørsmål ingen av de andre har stilt meg tidligere. Hun spurte hvordan jeg og Espen faktisk hadde hatt det hjemme frem til han fant seg ny partner. Jeg forklarte henne at det er vanskelig å sette ord på, fordi det har vært mye fint, men også veldig mye ugreit, som har fått meg til å føle at vi mer eller mindre er et par den ene dagen, og at han hater meg den neste.
Hun ba meg forklare litt rundt dette, og det gjorde jeg. Jeg forklarte at han ofte har tatt initiativ til å holde meg i hånden eller holde rundt meg, si han elsker meg og at jeg alltid blir invitert med til familien hans de gangene han skal dit. At han for bare noen ukers tid siden fikk spørsmål både fra sin mor og sin bror om vi var blitt sammen igjen, og svarte bekreftende på dette - uten å faktisk forhøre seg med meg først, noe som forvirret meg, men som jeg tolket som at han da var innstilt på et forhold igjen. "Mens andre ganger", sa jeg, "starter han krangler ut av ingenting, kaller meg alle mulige stygge ting, jeg vil gå så langt som å kalle det mobbing egentlig, og er helt ufyselig. Han kan for eksempel klikke for ingenting, for at jeg ikke har vasket klærne eller noe, og hale meg ut av sengen midt på natta for å sette på en maskin, mens han kjefter og smeller. Eller han kan finne på å låse seg inne på et rom og nekte å ha kontakt med meg i det hele tatt, fordi han er sur for et eller annet som egentlig er helt ubetydelig. Og så leker han liksom stilleleken og later som jeg ikke finnes, til jeg har bedt om unnskyldning og på et eller annet vis gjort det godt igjen. Det kan ta en dag, det kan ta en uke". '
"Er han voldelig mot deg?", spurte hun, "føler du deg utrygg?". Jeg dro på det: "voldelig? Neei, det vil jeg ikke si han er, men når han blir sinna så kan jeg ikke si jeg føler meg veldig trygg, nei". Vi snakket litt rundt det. Hun måpte da hun fikk vite at han pleier å komme ut på kjøkkenet til meg om morgenen, ta tak i meg bakfra og kvele meg til jeg besvimer. Jeg forsøkte å forklare at det nok hørtes verre ut enn det er, men hun trodde meg ikke. Så sa hun det som satte en støkk i meg: "det du beskriver er et voldelig partnerforhold. En dag når han kveler deg, så kommer du ikke til å våkne opp igjen. Det han driver med er ikke lek. Det er drapsforsøk".
"Etter å ha hørt dette her så vil jeg ikke sende deg hjem engang, du burde dra rett på et krisesenter når du skrives ut", sa hun alvorlig. Jeg spurte om jeg kunne ha med meg kattene dit, noe hun sa sa at jeg sannsynligvis ikke kunne. Jeg sa at da ble det ikke aktuelt. Jeg kan ikke etterlate kattene hos ham. Hun forsøkte å overtale meg et par ganger til, men ga til slutt opp og sa at jeg kan jo ikke tvinges.
Samtalen i dag ga meg et nytt perspektiv på hele forholdet. Det å se at hun var så bekymret for meg, og reaksjonen hennes da jeg fortalte om ting som jeg alltid har sett på som smågreier man bare må tåle, fikk meg til å innse at jeg faktisk har rett til følelsene mine. Jeg har rett til å føle meg undertrykket, jeg har rett til å føle meg redd og usikker, jeg har rett til å føle meg mishandlet - for jeg ER mishandlet. Jeg ER utsatt for vold. Jeg ER ikke trygg. Jeg burde ikke være lei meg for at denne mannen har gjort det slutt med meg, og jeg burde ikke ønske å redde dette forholdet.
"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk" klinger i hodet på meg.
"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk"
"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk".
"Det er IKKE lek"
....
"Det er drapsforsøk".
....
"DRAPSFORSØK"
Og jeg spør meg selv: Hvor mange ganger har han prøvd å drepe meg, og fått meg til å tro jeg var kjip fordi jeg syntes det gjorde vondt?
"Etter å ha hørt dette her så vil jeg ikke sende deg hjem engang, du burde dra rett på et krisesenter når du skrives ut", sa hun alvorlig. Jeg spurte om jeg kunne ha med meg kattene dit, noe hun sa sa at jeg sannsynligvis ikke kunne. Jeg sa at da ble det ikke aktuelt. Jeg kan ikke etterlate kattene hos ham. Hun forsøkte å overtale meg et par ganger til, men ga til slutt opp og sa at jeg kan jo ikke tvinges.
Samtalen i dag ga meg et nytt perspektiv på hele forholdet. Det å se at hun var så bekymret for meg, og reaksjonen hennes da jeg fortalte om ting som jeg alltid har sett på som smågreier man bare må tåle, fikk meg til å innse at jeg faktisk har rett til følelsene mine. Jeg har rett til å føle meg undertrykket, jeg har rett til å føle meg redd og usikker, jeg har rett til å føle meg mishandlet - for jeg ER mishandlet. Jeg ER utsatt for vold. Jeg ER ikke trygg. Jeg burde ikke være lei meg for at denne mannen har gjort det slutt med meg, og jeg burde ikke ønske å redde dette forholdet.
"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk" klinger i hodet på meg.
"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk"
"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk".
"Det er IKKE lek"
....
"Det er drapsforsøk".
....
"DRAPSFORSØK"
Og jeg spør meg selv: Hvor mange ganger har han prøvd å drepe meg, og fått meg til å tro jeg var kjip fordi jeg syntes det gjorde vondt?
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar