Klikk her for å gå til en mobilvennlig versjon av bloggen.
Selvmord er et tema veldig mange har en mening om, men veldig få er villige til å ha en åpen dialog rundt. Mange opplever at genuine forsøk på å snakke med venner og familie om at man vurderer selvmord ofte blir avfeid med sinne og benektelse, i form av utsagn som "sånt tuller man faktisk ikke med", "dette sier/gjør du bare for oppmerksomhet" eller "de som faktisk har tenkt å gjøre det, går ikke rundt og sier det til folk". Sistnevnte utsagn, viser forskning, er en løgn: hele 81% av selvmordsofre forsøker å snakke med venner og familie lang tid i forkant.
En annen ting man gjerne får høre er at selvmord er egoistisk. Dette er et utsagn man ofte får høre at dem som aldri selv har vært i en situasjon hvor selvmord har virket som det mest logiske valget.
Gruppe 1:
De som er psykisk syke, med langvarig eller tilbakevendende episoder av depresjon og suicidale tanker, hvor hjernen deres lurer dem til å tro at de er ubrukelige; at de ikke er flinke til noe, at de ikke er bra nok som de er, og at de er en byrde på samfunnet/de menneskene de har rundt seg. Mennesker i denne gruppen tenker gjerne at folk bare "holder ut med" dem eller kun bruker dem (for eksempel økonomisk eller seksuelt) og ikke egentlig bryr seg om dem/ ikke liker å tilbringe tid med dem i det hele tatt. Mennesker i denne gruppen kan gjerne fremstå som svært positive/gledesspredere fordi de ikke vil "legge problemene sine over på andre", og det kan derfor ofte komme som et sjokk på venner og familie når vedkommende tar livet av seg.
Gruppe 2:
De som tar livet av seg fordi de ikke ser noen annen utvei. Dette er mennesker som egentlig er veldig glade i livet, men som har rotet seg opp i situasjoner de ikke klarer å finne noen løsning på. Kanskje skylder de store summer med penger, kanskje har de havnet i konflikter med noen som kan ødelegge deres gode navn og rykte, eller kanskje er de faktisk livredde fordi de frykter at noen er "etter dem" og vil skade dem. I slike tilfeller ligger det sjelden noen langtidsplanlegging bak selvmordet. Det er ofte en impulshandling fordi hjernen går i "fight or flight"-modus og de vurderer det slik at "fight" (fikse problemene på egenhånd) ikke er mulig, samtidig som det heller ikke finnes noe sted å flykte til som vil få problemene til å forsvinne.
Når det gjelder gruppe nr 1 er det viktig å huske på at disse faktisk ikke er psykisk friske. De tror, svært ofte, at ingen er glade i dem og at verden vil være bedre uten dem. Når denne gruppen vurderer selvmord er det ofte "av hensyn til" de som blir sittende igjen; "da slipper vennene mine/kjæresten min å holde ut med meg fordi de er for snille til å dumpe meg", "da slipper foreldrene mine å skamme seg over meg", "da slipper jeg ha mer dårlig innflytelse på mine barn/yngre søsken". Det er heller ikke uvanlig at mange i gruppe 1 mangler sosialt nettverk. Mange sitter for eksempel alene på 17.mai, til påske, og i julen.
Julen er faktisk den tiden på året hvor flest selvmord begås, og ofte er dette ensomme mennesker som har lite, eller inget, sosialt nettverk. Følelsen av ensomhet og utilstrekkelighet forsterkes gjennom filmer, reklame på TV, høre jobbkollegaer/klassekamerater snakke om hvor mye de gleder seg/hvor mange planer de har med andre mennesker. Ved å se lykkelige familier/kjærestepar/vennegjenger blir disse menneskene minnet på sin egen mangelfulle situasjon, og konkluderer gjerne med at de er ubetydelige og ingen bryr seg om dem.
Å kalle disse menneskene egoistiske for å ha avsluttet livet faller litt på sin egen urimelighet, da mange av dem avsluttet livet i den tro at ingen brydde seg om dem og/eller at verden var bedre uten dem.
Også gruppe 2 skal man være forsiktig med å kalle egoistiske, da deres valg tas i en periode hvor de føler at døden er den eneste løsningen på problemet. Når man er i fight or flight-modus er man panisk, og man tenker derfor ikke rasjonelt, og ser heller ikke de enkle løsningene man gjerne legger merke til i etterkant.
Jeg tror det beste man kan gjøre når det kommer til selvmord, er å legge fordommene til side og heller forsøke å forstå. Om en venn forsøker å snakke med deg om tunge tanker eller en følelse av å være "fanget" i egen situasjon/eget liv, vil det bare gjøre vondt verre om du ber dem "skjerpe seg" eller beskylder dem for å være oppmerksomhetssyke, sympatisøkende eller "synes for mye synd på seg selv". Nettopp frykten for å bli oppfattet som oppmerksomhetssyk, sippete eller få høre at man "tuller med ting man ikke skal tulle med" gjør at mange kvier seg for å si ifra men heller velger å late som om alt er greit, til de ikke lengre klarer.
Mange som har mistet en nær venn, familiemedlem eller kjæreste til selvmord har en tendens til å kalle selvmord en egoistisk handling, rett og slett fordi det er enklest slik. Det er enklest å "hate" en person for den smerten de har påført sine nærmeste ved å velge å dø. Ved å gjøre dette tillegger man også vedkommende egoistiske motiv de (med stor sannsynlighet) faktisk ikke hadde; man fremstiller det som om personen tok livet av seg FOR å såre. Dette er selvfølgelig veldig respektløst ovenfor personens minne, og vil heller ikke bidra til noe som helst.
Det beste man kan gjøre når man sitter som etterlatt ved selvmord, er å akseptere at ens venn/kjæreste/familiemedlem bar på noe du med stor sannsynlighet ikke visste om. Å gå tilbake mentalt og vurdere om vedkommende viste noen tegn i forkant, om det var noe du "burde forstått". Ikke fordi du skal gi deg selv skyldsfølelse, men så du kan legge disse tegnene på minnet og ha dem i bakhodet slik at de vil gjenkjenne dem neste gang en venn, kjæreste eller familiemedlem begynner å vise dem, og på den måten kan skaffe vedkommende hjelp før det er for sent.
Livet er stygt, brutalt og jævlig - og det eneste som hjelper, er å lære av det.