Bedre med tiden

I dag startet jeg dagen med å gjøre noe jeg ikke har gjort på lang tid; jeg laget meg vafler. I fjor var dette frokostritualet mitt hver eneste dag fra januar og frem til april, før det brått stoppet opp. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg antar jeg gikk lei vafler, og byttet det ut med enten omelett eller rett-i-koppen. Men i dag? I dag fikk jeg lyst på vafler igjen. Fordi solen glitret på snøen utenfor, og det minnet meg om påske, som minnet meg om våren, som minnet meg om at det kommer en sommer etterhvert. At uansett hvor kaldt alt er nå, vil det bli varmere. Det vil bli bedre. Ikke i dag, men en dag langt der fremme. Med tiden vil alt bli bedre.

Så for tusen-og-førtiende gang tar jeg det bevisste valget om å vente. På varmere dager, lysere tider, vakre øyeblikk, og ekte smil. Latter som sitter løst, og glede som kjennes helt inn i sjelen. Minner meg selv på at at livet bare er en samling av øyeblikk og perioder. At ingenting varer evig; verken kulde, savn eller sorg.