Når ordene ikke strekker til...

Sommeren 1993 ble John en del av livet mitt. Han var mammas nye kjæreste, og vi flyttet raskt inn til ham og schäferhunden King i Grimstad. Han ble, som min biologiske far så pent uttrykte det i sin tid; «min papirløse stefar». I 1994 ble mamma gravid, hun og John flyttet til Vik, og lillesøster så dagens lys i mars 1995.

Etter mammas død tenkte jeg lenge på å besøke John. Jeg bekymret meg for ham. Gang på gang spurte jeg lillesøster hvordan det gikk med ham. Hun sa det gikk greit.

I går fikk jeg en melding fra lillesøster: "ville bare si at pappa er død". Ingen kunne ha forberedt meg på den reaksjonen jeg fikk av denne meldingen: jeg hylgråt. Det er vanskelig å forklare, men jeg så aldri John som en stefar. Jeg så ham som en del av mamma. "Mamma og John", de hørte liksom sammen. Kanskje var det derfor jeg reagerte så sterkt. Så lenge John fremdeles var blant oss, følte jeg på en måte at litt av mamma levde videre. Men nå er han også borte.

Tusen takk til verdens skjønneste Lilly m/ samboer, hund og datter for blomster, kort og duftlys! ❤️

Innleggelse røyse, dag 6

Så har vi kommet hit. Søndag. Ukens siste dag, og min aller siste natt innlagt her på institusjonen. Gradvis kommer de usikre følelsene snikende. Kommer jeg til å klare dette - det å reise hjem? Vil det gå bra? Eller kommer jeg til å fucke opp alt og ødelegge mitt eget liv, som så mange ganger før? Så mange spørsmål i hodet, så mye å gruble på...

Det var skinkestek til middag i dag.

Etter middag gikk jeg meg en gåtur sammen med en av de ansatte da jeg møtte denne lille pusen som så gjerne ville ha kos. Jeg ble fortalt at han pleier å luske rundt her, og de er ikke helt sikre på hvem som faktisk eier den.

Etter å ha kost litt med katten fant jeg ut at han har en del sår på kroppen. Det mangler litt pels bak på det ene benet, han har en stor knute i nakken som han ikke ville la meg ta på, og i øret hadde det satt seg en flått. Jeg spurte rett ut om de var sikre på at han faktisk hadde et hjem i det hele tatt, og det var de. Så jeg fjernet flåtten, ga ham masse kos, og ... Vel, håpet på det beste. Hva annet kan man gjøre, liksom?

Resten av kvelden har i stor grad gått til å spille kort. Sjokoladekake ble det også servert.

Etter dette blogginnlegget skal jeg ta fatt på pakkingen, og deretter bruke resten av kvelden til å vurdere om jeg faktisk er klar til å reise hjem eller ikke. Jeg har en samtale med legen i morgen før jeg reiser, så det er enda ikke for sent å spørre om det er mulig å få bli her litt lengre, men samtidig vil jeg ikke oppta plassen til andre som trenger den mer enn meg. Dessuten tror jeg neppe jeg kommer til å bli noe særlig mer klar uansett hvor lenge jeg eventuelt er her. Det er nok bare nerver.

Innleggelse på Røyse, dag 5

Jeg ser ut som en dass, men det får være ok. Dette er ingen skjønnhetskonkurranse - det er en mentalinstitusjon.

Jeg bestemte meg for å gjøre en liten endring i frokosten min denne gangen. Smøreost med urter istedenfor smør. Viktig med variasjon, vet dere.

Helgene her på institusjonen er rolige; ingen fellesaktiviteter eller samtaletimer er satt opp, så man er i stor grad overlatt til egen fantasi. Ingenting galt i det. Jeg benyttet tiden til å skrive litt blogg, tenke litt gjennom de tingene jeg har lært frem til nå, og gruble på tiden fremover frem til middag.

Jeg er ikke storfan av sweet and sour chicken -- something, men det smakte bedre enn jeg husket fra barndommen av, så det er et pluss. Dessuten fikk vi kake etterpå.

Middagen ble ikke servert før sent på kvelden, så den fungerte som kveldsmat også. Etterpå tok jeg meg en tur bort på brusautomaten for å kjøpe drikke. Sist gang jeg var i nærheten av en brusautomat var den gangen vi alle gikk rundt med kronestykker i lomma og "kort" var noe bestemor la kabal med, så jeg var litt usikker på om jeg ville ha mulighet til å faktisk kjøpe noe. Gleden var stor da jeg fikk se at ... *trommevirvel* ... DEN TAR KORT!

Jeg kjøpte meg en Urge, som det er lenge siden jeg har smakt. Og så sendte jeg en mms til Espen der hjemme bare for å si ifra om at jeg hadde urge, og han ikke hadde det. Han er veldig glad i urge, nemlig. Mulig jeg kjøper med en hjem til ham før jeg reiser herfra.

Det er ikke mange dagene igjen av oppholdet mitt her nå. Planen er at jeg utskrives allerede på mandag. Om jeg er hundre prosent klar for å dra hjem vet jeg ærlig talt ikke, men jeg tror neppe jeg kommer til å bli mer klar etterhvert, så det er nok like greit å bare hoppe i det. Jeg vil si jeg ligger på omtrentlig 97% klar, og det burde jo være nok.

Innleggelse på røyse, dag 4

En ting jeg har lagt merke til, er at det er lett å glemme tiden når man er innlagt. Fordi man lever i et miljø som er skjermet fra den normale hverdagens kjas og mas, smelter dagene fort sammen og det blir vanskelig å holde styr på både hvilken dag det er og hvor lenge man har vært der.

Dette er min fjerde dag, men det kunne like gjerne vært den femte eller kanskje syvende. Kalenderen sier det er fredag, men det kunne like gjerne vært onsdag eller lørdag. Skjønner dere hva jeg mener? Slik så dagens frokost ut. 1 stk knekkebrød, 1 pakke smør og et glass appelsinjuice.

Dere må for all del ikke tro at maten her er kjip, for det er den ikke. Man velger i stor grad selv hva man vil ha, og får faktisk et helt ark med alternativer der kan kan krysse av for hva man vil ha, både til frokost, lunsj og kveldsmat. Grunnen til at jeg spiser knekkebrød uten pålegg osv, er rett og slett fordi jeg foretrekker det slik.

Etter frokosten gikk jeg meg en kjapp tur, før det var samtale med legen klokken 11:30. Denne gangen pratet vi om hvor viktig det er å ha gode rutiner, og hvordan disse påvirker humøret. Hvor viktig det er å spise sunne og regelmessige måltider, selv om man kanskje ikke spiser så veldig mye, og forsøke å ikke småsnacke på sukkerholdige produkter som sjokolade og brus innimellom. Kroppen/hjernen vår utskiller nemlig forskjellige stoffer til forskjellige tider på døgnet. Nivået av serotonin - stoffet som skaper glade/positive følelser og får oss til å føle oss rolige og trygge - er høyest om morgenen, og minker gradvis utover dagen.

Serotonin går hånd i hånd med dagslys, og stenger man seg inne eller snur døgnet synker serotoninnivået. For lite serotonin i hjernen gir pessimistisk (negativ) tankegang og depresjon, og kan lede til selvmordstanker, bekymring og angst. Derfor er det viktig at man kommer seg tidlig opp om morgenen, så man får med seg dagen. Det er ikke så mange fellesaktiviteter her for tiden grunnet Coronaviruset, men en felles gåtur ble det i alle fall. Da benyttet jeg anledningen til å knipse noen bilder av disse kyrene jeg nevnte for dere i går. Skotsk høylandsfe heter rasen. Er de ikke stilige?

Jeg forsøkte også å få til bedre bilder av hestene jeg viste dere i går, men kan nok ikke påstå det ble særlig mye bedre. Å ha solen i bakgrunnen gjør det utrolig vanskelig å ta bilder.

Etter gåturen bestemte magen seg for å gjøre opprør, så mesteparten av tiden etter dette har blitt tilbrakt i sengen. Ugh. Her på huset er det leggetid klokken 23, så resten av kvelden blir nok også tilbrakt her inne på rommet, regner jeg med.

Innleggelse på røyse, dag 3

Jeg var trøtt da alarmen ringte klokken 08:00, og fremdeles i halvsøvne da de banket på døren en halvtime senere for å si at det var frokost. Vurderte et kort øyeblikk å droppe den, men det endte med at jeg tok tok meg i det og gikk ut likevel. Jeg hadde valgt meg knekkebrød til frokost i dag.

Etter frokost var det tid for samtale med en av de ansatte. Sammen satt vi opp en mestringsplan for hvordan jeg best kan takle situasjoner som normalt ville utløst problemer. Vi pratet en del om viktigheten av å kunne formidle følelsene sine på riktig måte, ved å bruke jeg-form ("jeg føler", "jeg synes") fremfor du-form ("du må(ikke)", "du kan (ikke)" og tilsvarende) og på den måten unngå at partneren føler seg verbalt angrepet. Vi pratet også litt om hvordan jeg kan få disse vonde følelsene og tankene litt på avstand, for eksempel ved å gå meg en tur med hunden, trene, rett og slett legge fokuset mitt på noe annet, og å være kritisk til mine egne tanker. Vurdere om de tankene og følelsene jeg får når jeg har det vanskelig faktisk er reelle, om jeg har noe grunnlag for å tro det verste osv.

Jeg føler jeg har lært mye nyttig i dag som jeg kan ta med meg videre der hjemme. Torsdager er handledager her på institusjonen, så etter lunsj tok vi turen til Vik.

Dette hadde jeg faktisk sett veldig frem til, i og med at jeg hadde glemt både tannkrem og q-tips hjemme. Rart hvor mye man savner slike ting når de ikke er der. Jeg sørget også for å få kjøpt meg en ansiktsrens mens jeg først var innom butikken. Senere på kvelden, etter kveldsmat klokken 18:30, gikk jeg meg en tur. Jeg hadde sett noen flotte hester og en spesiell type okse da vi kjørte forbi tidligere på dagen, og hadde lyst til å ta bilder av dem. Oksene viste seg å være for langt unna til å bli tatt bilde av, men her ser dere i alle fall hestene. Litt mørkt bilde, men det får bare gå. Forhåpentligvis får jeg tatt noen bedre bilder i morgen.

innleggelse på røyse, dag 2

Først og fremst vil jeg bare si tusen takk for alle fine kommentarer, både her på bloggen og via facebook. Dere er gull! ❤️ Dagen startet allerede 08:30. Da var det frokost. Vanligvis har de buffè stående fremme, men på grunn av Corona-viruset har de gjort det slik at man heller forteller hva man vil ha, og så lager de det nede på kjøkkenet og tar det med opp til deg. Jeg valgte cornflakes og eplejuice.

Som dere kan se, er alt veldig hygienisk, med plast over både glasset og melken. Det var også lokk over selve cornflakes'en, men det tok jeg av før bildet ble tatt.

Etterpå var det tilbake på rommet. Jeg benyttet tiden til å henge opp noen klær i klesskapet. Ikke lenge etterpå fikk jeg noen papirer å fylle ut. Dette er en type papirer de gir til alle som legges inn, og som omfatter alt fra psykiske problemer (angst, depresjon etc) til eventuell rus/narkotikaavhengighet.

Etter dette fulgte en samtale med lege. Her snakket vi litt om årsaken til at jeg var lagt inn, hva som eventuelt kunne ha utløst/trigget problemene mine, hvor lenge jeg skal være her, og om hvilken hjelp som kan tilbys meg når jeg skal hjem igjen.

Det ble bestemt at jeg i første omgang er her frem til mandag, og så ser vi an om det er behov for lengre opphold etter det. På akuttmottaket, hvor jeg er, kan man maksimalt være i fjorten dager før man eventuelt legges inn et annet sted for lengre opphold.

Jeg nevnte også at Espen hadde nevnt jeg måtte få hjelp for "sykelig sjalusi", men da jeg ble bedt om å oppgi typiske situasjoner der jeg føler på sjalusi og hvordan jeg viser dette, fikk jeg høre at disse situasjonene er situasjoner som ville utløst reaksjoner hos enhver person, og at mine reaksjoner er helt normale, og gjerne kunne vært enda mer tydelige, uten at det ville vært unormalt.

Situasjonene jeg oppga var:

- Når han mottar nakenbilder fra "ei venninne" og viser disse til meg, men samtidig nekter på at det er noe seksuelt der, og mener jeg overreagerer og feiltolker. Han sier jeg ikke forstår den interne, vennskapelige greia de to har. 

- Når han viser meg meldinger nevnte venninne har sendt, hvor hun skriver at hun ønsker å suge ham i bilen, ha sex med ham osv, og han påstår at det bare er tull, ikke noe jeg trenger å lage drama for. 

- Når han forteller meg at han synes hans kvinnelige, 25 år gamle psykolog er sexy, og hevder at hun legger an på ham og tydelig har en flørtende tone.

- Når han kontakter en ekskjæreste ved å sende meldinger hvor det står at han beundrer henne, alltid har syntes hun er ei flott jente med bein i nesa, at den nye kjæresten hennes er en heldig mann, at det hadde vært fint å treffes igjen, og mimrer om fortiden deres. Og svarer meg "hadde det vært noe positivt å si, så hadde jeg sagt det, men det er det ikke" når jeg spør hvorfor han aldri gir meg slike komplimenter. 

- Når han snakker om hvor fantastisk den nevnte eks-kjæresten var, hvor bra sexen deres var, at hun alltid var flink til å rydde og holde orden og hvordan jeg burde vært mer som henne både i væremåte og av utseende.

- Når jeg spør hvor han skal når han skal ut, og han ender med å klikke fullstendig, dra sin vei uten å si hvor han skal, og være borte hele kvelden. 

Jeg ble spurt hva som gjør at jeg tror jeg har en sykelig sjalusi, og jeg svarte som sant var; jeg tror ikke jeg er sykelig sjalu, men min samboer mener jeg er det.

Etter samtale med legen var det tilbake på rommet og vente på nye papirer. Denne gangen en graf som baserer seg på svarene jeg ga på spørsmålsarkene. Grafen viste hvor høyt jeg scorer på de forskjellige problemstillingene. Jeg er litt usikker på om jeg ønsker å legge den ut på bloggen, men i korte trekk viser den at jeg scorer langt over gjennomsnittet på både sårbarhet, depresjon, angst (både fobisk og vanlig), mistenksomhet og adskillelse. Sårbarhet, depresjon og angst er vel egentlig selvforklarende. Mistenksomhet betyr at jeg har problemer med å stole på andre mennesker, og adskillelse betyr at jeg har en sterk frykt for å bli forlatt. Alt dette vet jeg egentlig fra før av.

 På grunn av vondt i magen droppet jeg middagen klokken 16, og benyttet heller tiden til å sove litt. Jeg stilte imidlertid til kveldsmat, og valgte meg to knekkebrød med smør på, og et glass appelsinjuice. Etter kveldsmat spilte jeg litt kort med en av de andre som er innlagt, samt en av de ansatte. Det er ganske få innlagte her nå på grunn av Coronaviruset, men jeg har i alle fall sett to. Klokken 23 skal det være stille, og ettersom klokken nå er 23:24, tenker jeg det er på tide å ta kvelden. Vi blogges i morgen! :)

Innleggelse på Røyse, dag 1

 
Det har vært vanskelig etter at mamma gikk bort. Jeg tenker mye på henne. Hovedsakelig på hvor kort tid vi hadde sammen. Dere forstår, jeg brøt kontakten med min egen familie i 2009. Først i 2018 gjenopptok vi den - bare en måneds tid eller to før mamma fikk kreftdiagnosen. I løpet av denne tiden møtte jeg henne èn gang: sommeren 2019. Èn time fikk vi sammen, før jeg måtte reise for å rekke bussen hjem igjen. Og så ... Hadde jeg rett og slett ikke råd til å reise nedover igjen. 

Det lå alltid i bakhodet at jeg skulle gjøre det, men økonomien strakk aldri til før jeg plutselig fikk en melding fra lillesøster dagen etter morsdagen om at mamma lå på sykehuset, bevisstløs, og at legene mente hun ikke ville overleve natten. 

Sannheten er: jeg kunne hatt mange år sammen med mamma. Men jeg tok et valg som nittenåring som hindret dette. Jeg valgte bort min egen mor, min egen familie - og jeg innså ikke mitt eget feilgrep før det nesten var for sent. Dette er noe jeg vil måtte leve med resten av livet. En dårlig samvittighet, en anger, som ikke gir slipp. 

Espen, min forlovede, mente at nå var det nok, og at jeg måtte ha hjelp. At siden mamma gikk bort i starten av februar, har jeg hatt mer enn nok tid til å komme over hele greia. "Det er for faen snart April, må du skjerpe deg", har han bjeffet flere ganger den siste tiden. Det virker, på meg, som om han ikke forstår konseptet med sorg. Jeg klandrer ham ikke, men det provoserer likevel.

Etter et legebesøk i går ble det besluttet at jeg i dag skulle treffe en psykolog som skulle vurdere om det var behov for innleggelse. Det mente vedkommende at det var. Jeg fikk dra hjem, dusje, pakke en bag - og så var det rett avgårde til Røyse. Det var Morten, en kamerat av Espen, som kjørte meg. Det var også han som kjørte meg ned til Arendal da mamma lå på sykehuset. På vei til Røyse måtte vi stoppe innom svigermor for å levere hunden Ronja. Det er nemlig jeg som har det daglige ansvaret for henne, og det at Espen skulle ta vare på hunden vår mens jeg var innlagt, mente han at jeg burde "ha hjernekapasitet nok" til å forstå at ikke var aktuelt; at det ikke var rettferdig at dette skulle gå utover ham. At han liksom skulle straffes fordi jeg var udugelig.

Ironisk, egentlig, ettersom dette i utgangspunktet var en hund som han hadde med seg inn i forholdet. Ronja var hans lenge før han møtte meg, men på et eller annet tidspunkt ble det altså "min" hund. I alle fall når det er snakk om ansvar. Uansett: vi stoppet innom svigermor for å levere Ronja, og jeg ble gledelig overrasket da hun hadde laget en goodiebag til meg.

Så akkurat nå er jeg på Røyse, på akuttavdelingen. Rommet mitt ser slik ut.

Sengen er steinhard, men det går. Putene er gode.

Til nå har alle jeg har møtt vært utrolig hyggelige og forståelsesfulle, så jeg har absolutt troen på at dette oppholdet kan bli fint og at jeg får den hjelpen jeg trenger. På grunn av Coronaviruset er de fleste av aktivitetene de vanligvis har her blitt avlyst, noe som i bunn og grunn betyr at det blir mye tid på rommet – som igjen betyr at jeg har tid til å blogge hele prosessen. Eller i alle fall deler av den.