Sinnablogger'n

Helt siden jeg kom hjem igjen fra Røyse har jeg, de gangene jeg har vært hjemme, blitt tvunget på flere timer lange gåturer om kveldene/nettene slik at eksen kan ha den nye dama si på besøk. Det var i grunn akkurat det jeg forventet, så ingen overraskelse der i gården. 

Vel, torsdag kveld informerte han meg om følgende: jeg hadde bare å komme meg ut av huset både denne helgen og neste helg, for han skulle ha overnattingsbesøk fredag-søndag. Med informerte, mener jeg at jeg ikke hadde mulighet til å si nei, fordi det ikke var noe spørsmål. Det var informasjon; sånn er det, sånn blir det, dermed basta, og ut av huset skulle jeg - enten frivillig, eller så måtte andre metoder tas i bruk, fikk jeg klar beskjed om.

Jeg kontaktet lillesøster på sørlandet og hørte om det passet at jeg tok turen dit, men det gjorde det ikke. Dermed var det bare å finne frem visakortet og bestille meg en helg på hotell. Igjen. Selvfølgelig er det koselig på hotell, men det har en slags bitter bismak når hotellet ligger fem minutter hjemmefra, huset mitt er fullt beboelig, og den eneste grunnen til at jeg må bruke to tusen kroner på å ligge alene på hotell er at min samboer driver knullfest i senga mi med frøken har-samboer-og-barn-men-er-utro-fordi-fuck-alle-andre-enn-henne-selv.

Om dere synes jeg ser sur ut på bildet nedenfor, så kan dere ta det helt med ro. Jeg er slettes ikke sur. Jeg er faktisk fly forbanna :) 

Hei fra sørlandet

Som dere vet overrasket min samboer meg med å få seg ny kjæreste i starten av juni, på den datoen vi to egentlig skulle bli sammen igjen. Å bo - og eie hus sammen med - noen som plutselig skal ha ei annen jente på besøk for en knullings hver eneste dag i uken, og attpåtil i min seng, er en emosjonell påkjenning, for å si det veldig pent. 

Om livet smiler? Nei, det gliser skadefro. 

Men et lyspunkt finnes likevel: min lillesøster nede på Sørlandet ble veldig glad da jeg ringte for å spørre om hun hadde lyst på besøk. Så; hei fra meg og lillesøster på sørlandet. 

Tilbake på Røyse, dag 6

Det nærmer seg hjemreise, og jeg er ikke klar.

Som jeg nevnte for et par dager siden; det å være borte hjemmefra gjør bare at jeg gruer meg til å reise hjem igjen i frykt for hvordan det kommer til å bli nå som han har hatt en ukes tid til å bli vant til å ha huset for seg selv. De gangene jeg har forsøkt å prate med ham over tekstmelding, telefon eller sosiale medier, har bare endt med at han har vært sint og umulig å ha med å gjøre.

Jeg tolker alt sinnet og den bevisste kranglingen hans som et tegn på at han vet jeg snart skal hjem, og det gjør ham forbanna at vi ikke kan unngå det. Dette igjen gjør bare at jeg gruer meg enda mer, og blir helt desperat etter å finne en utvei.

Har oppholdet mitt her hjulpet meg i det hele tatt? Jeg føler ikke det. Jeg føler at dette egentlig har vært "hans ferie fra meg", uten at det har bidratt til annet for min del enn en frykt for å reise hjem igjen.

På den positive siden så har jeg gått ned ti kilo av å være her, og innsett at jeg har overlevd mange drapsforsøk i mitt eget hjem fra en partner som hevdet å elske meg (og som jeg nå altså skal hjem til), så helt bortkastet har det vel ikke vært...

Tilbake på Røyse, dag 5

Frem til nå har samtalene med de ansatte dreid seg om hvilken hjelp som kan tilbys meg når jeg kommer hjem. Legetimer, samtaletimer med psykolog, kontakt med NAV for å få hjelp til å finne en leilighet innen kort tid, og så videre. For så klart er det jeg som skal ut av huset vi eier, ikke han. Klart det er han som skal sitte igjen med alt av goder, og jeg som skal måtte si fra meg alt og starte helt på nytt. Hvorfor? Vel, fordi han er større, sterkere og kan true seg til det meste. 

I dag, derimot, spurte en av de ansatte meg et spørsmål ingen av de andre har stilt meg tidligere. Hun spurte hvordan jeg og Espen faktisk hadde hatt det hjemme frem til han fant seg ny partner. Jeg forklarte henne at det er vanskelig å sette ord på, fordi det har vært mye fint, men også veldig mye ugreit, som har fått meg til å føle at vi mer eller mindre er et par den ene dagen, og at han hater meg den neste.

Hun ba meg forklare litt rundt dette, og det gjorde jeg. Jeg forklarte at han ofte har tatt initiativ til å holde meg i hånden eller holde rundt meg, si han elsker meg og at jeg alltid blir invitert med til familien hans de gangene han skal dit. At han for bare noen ukers tid siden fikk spørsmål både fra sin mor og sin bror om vi var blitt sammen igjen, og svarte bekreftende på dette - uten å faktisk forhøre seg med meg først, noe som forvirret meg, men som jeg tolket som at han da var innstilt på et forhold igjen. "Mens andre ganger", sa jeg, "starter han krangler ut av ingenting, kaller meg alle mulige stygge ting, jeg vil gå så langt som å kalle det mobbing egentlig, og er helt ufyselig. Han kan for eksempel klikke for ingenting, for at jeg ikke har vasket klærne eller noe, og hale meg ut av sengen midt på natta for å sette på en maskin, mens han kjefter og smeller. Eller han kan finne på å låse seg inne på et rom og nekte å ha kontakt med meg i det hele tatt, fordi han er sur for et eller annet som egentlig er helt ubetydelig. Og så leker han liksom stilleleken og later som jeg ikke finnes, til jeg har bedt om unnskyldning og på et eller annet vis gjort det godt igjen. Det kan ta en dag, det kan ta en uke". '

"Er han voldelig mot deg?", spurte hun, "føler du deg utrygg?". Jeg dro på det: "voldelig? Neei, det vil jeg ikke si han er, men når han blir sinna så kan jeg ikke si jeg føler meg veldig trygg, nei". Vi snakket litt rundt det. Hun måpte da hun fikk vite at han pleier å komme ut på kjøkkenet til meg om morgenen, ta tak i meg bakfra og kvele meg til jeg besvimer. Jeg forsøkte å forklare at det nok hørtes verre ut enn det er, men hun trodde meg ikke. Så sa hun det som satte en støkk i meg: "det du beskriver er et voldelig partnerforhold. En dag når han kveler deg, så kommer du ikke til å våkne opp igjen. Det han driver med er ikke lek. Det er drapsforsøk".

"Etter å ha hørt dette her så vil jeg ikke sende deg hjem engang, du burde dra rett på et krisesenter når du skrives ut", sa hun alvorlig. Jeg spurte om jeg kunne ha med meg kattene dit, noe hun sa sa at jeg sannsynligvis ikke kunne. Jeg sa at da ble det ikke aktuelt. Jeg kan ikke etterlate kattene hos ham. Hun forsøkte å overtale meg et par ganger til, men ga til slutt opp og sa at jeg kan jo ikke tvinges.  

Samtalen i dag ga meg et nytt perspektiv på hele forholdet. Det å se at hun var så bekymret for meg, og reaksjonen hennes da jeg fortalte om ting som jeg alltid har sett på som smågreier man bare må tåle, fikk meg til å innse at jeg faktisk har rett til følelsene mine. Jeg har rett til å føle meg undertrykket, jeg har rett til å føle meg redd og usikker, jeg har rett til å føle meg mishandlet - for jeg ER mishandlet. Jeg ER utsatt for vold. Jeg ER ikke trygg. Jeg burde ikke være lei meg for at denne mannen har gjort det slutt med meg, og jeg burde ikke ønske å redde dette forholdet. 

"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk" klinger i hodet på meg. 

"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk"

"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk".

"Det er IKKE lek"

....

"Det er drapsforsøk". 

....

"DRAPSFORSØK"

Og jeg spør meg selv: Hvor mange ganger har han prøvd å drepe meg, og fått meg til å tro jeg var kjip fordi jeg syntes det gjorde vondt? 

Tilbake på Røyse, dag 4

"Du må vise at du vil være her", sa en av de ansatte til meg i dag, "det er mange som heller ville vært her enn deg. Du sitter jo bare på rommet, du må være ute og gjøre ting".

Jeg hadde lyst til å bjeffe til henne at jeg faen ikke er her for å få meg venner, men fordi jeg er suicidal - men jeg lot være. Bare jattet med. Det er greiest det, da holder de kjeft. Hun ga seg faktisk ikke før jeg var ute av rommet, så jeg gikk meg en gåtur. En lang en. Det hjalp ingenting; jeg har lyst til å henge meg i hver eneste tretopp jeg ser. Tenker i blant at det kanskje hadde vært greiest, også; da slipper jeg dra hjem igjen. Slipper følelsen av å komme hjem og være "problemet" i et annet pars lykkelige forhold.

Problemet er nemlig ikke at min ekskjæreste har fått seg ny kjæreste. Det er vondt, selvfølgelig, kanskje spesielt med tanke på hva slags menneske hun er - en person med samboer og barn, som finner på bortforklaringer til hvorfor hun er hos en annen jentes samboer - men det største problemet, for meg, er den følelsen jeg får av å vite at jeg ikke lengre betyr noe. Hvor fort jeg kunne gå fra å være en samboer til å bli "gårsdagens søppel", noe man må kvitte seg med.

Tilbake på Røyse, dag 3

Tredje dag uten mat. Jeg har ikke matlyst, og vil egentlig bare ligge i sengen hele dagen. Ikke fordi jeg er sliten, men fordi jeg vil sove, så jeg slipper å tenke og føle. Jeg har ikke lyst til å være våken. Er jeg våken så tenker jeg, og tenker jeg så føler jeg, og føler jeg så får jeg panikkanfall og blir sittende som en idiot og skjelve og gråte.

Jeg opplever de ansatte på Røyse som uforstående og plagsomme denne gangen. Masete. Jeg trenger ikke at de prater med legen min og setter opp timer verken hos ham eller hos psykolog til jeg kommer hjem. Disse timene koster penger, og dette er penger jeg ikke har, fordi jeg hver eneste gang min samboer har skullet ha venner på besøk, har jeg måttet betale Betina for å hente meg slik at han får være alene.

Nå sist gang var det hotell jeg var på, noe som kostet to tusen kroner. Jeg regner med at det er samme opplegget jeg kommer til å se mer av fremover, nå som han har funnet seg kjæreste/knullepartner; jeg regner med at jeg vil måtte tvinges ut i helgene. Om jeg skal sitte og svi av to tusen kroner på hotell hver helg, eller betale Betina 800 kroner for å hente meg på Ål, vil jeg ikke ha råd til verken legetimer eller psykologbesøk. Jeg forsøker å fortelle dette til de ansatte på Røyse, som bare sier at jeg må være åpen for den hjelpen som kan tilbys meg. Det er som å snakke til en vegg.

Vits å sminke seg når man bare blir sittende og grine som en liten unge, eller?

Tilbake på Røyse, dag 2

Jeg klarte ikke spise kveldsmat i går. Jeg har ikke klart å spise verken frokost eller middag i dag. Jeg har alltid vært sånn; når en kjæreste gjør det slutt med meg og det kommer frem at han heller vil ha noen andre, tolker jeg det som at han ikke ser noe verdi i meg overhodet. Dermed mister jeg lysten på mat.

Jeg opplever Røyse som annerledes denne gangen. Forrige gang trivdes jeg veldig godt, nå er det mer slik at jeg ikke ser helt vitsen. Jada, det er fint å være et sted der jeg slipper å måtte gå ut på kveldstid og fryse meg fordervet på en flere timer lang gårtur slik at eksen kan knulle ei annen kjerring i senga mi, men hvilken hensikt har det egentlig?

Om 6-7 dager må jeg hjem, og det eneste jeg egentlig oppnår ved å være her er at det å dra hjem blir noe jeg gruer meg til, samtidig som eksen får 6-7 dager nå til å vende seg til å ha huset for seg selv og kunne styre rundt med frøkna si over alt uten å ta hensyn - noe som bare vil føre til at han blir ekstra gretten når jeg kommer hjem igjen, fordi han plutselig må deale med meg igjen.

Tilbake på Røyse, dag 1

I dag tidlig hadde jeg time hos legen. Det var Espen som hadde bestilt den på mine vegne, uten mitt samtykke. Han mente jeg burde legges inn på Røyse igjen på bakgrunn av min negative reaksjon på hans nye kjæresteforhold som jeg fikk smelt rett i ansiktet i går morges.

 Han fikk bli med meg inn. Jeg kunne ikke sitte der og fortelle legen hvorfor jeg mener jeg trenger å legges inn på Røyse når sannheten er at jeg faktisk ikke mener jeg har behov for det i det hele tatt. Helt ærlig opplever jeg det som kynisk å skulle legges inn slik at samboeren min selv slipper å deale med følelsene mine, når det er andre mennesker som kunne trengt det oppholdet mer enn meg.

Legen ba meg fortelle litt rundt situasjonen vår. Jeg forsøkte å forklare så godt jeg kunne, uten å gjøre historien for preget av følelser:

Espen og jeg eier hus sammen. Vi var forlovet fra 2017 og frem til vi valgte å ta en pause fra forholdet i 2020. Jeg oppfattet det som at vi var enige om at dette bare var en pause, og at vi skulle bli sammen igjen nå i juni. Jeg oppfattet det slik fordi vi verbalt ble enige om dette kort tid etter bruddet, men også fordi vi helt siden bruddet fortsatt har levd "som et par", i den forstand at vi fremdeles bor sammen, har holdt hender på butikken, sagt vi elsker hverandre, og gjort typiske kjæresteting, frem til de siste to ukene hvor han jevnlig har sendt meg ut av huset fordi han skulle treffe venninner. Han gjorde det klart for meg at dette bare var venner, og at det ikke var noe seksuelt der, men at jeg måtte ut fordi han var redd jeg ville lytte på samtaler eller bli sjalu dersom jeg var hjemme.

I går hadde jeg sovet på hotell fordi han skulle treffe ei venninne. Egentlig skulle jeg kun være ute et par timers tid med ei av mine egne venninner, men venninnen min, som bor på Rotneim, skulle ha 800 kr for å hente meg på Ål (til blogglesere: dette er en avstand på 18,6 km, som tar 17 minutter å kjøre) , og dette mente både Espen og jeg at var hinsides all fornuft. Espen foreslo da at jeg like gjerne kunne sove på hotell, da dette kun ville koste meg 200 kr mer, og jeg da fikk frokost inkludert dagen etter. Jeg sa meg enig.

Espen dukket ikke opp til avtalt tid i går. Jeg ringte flere ganger for å få ham til å hente meg på hotellet, som avtalt. Omsider hørte jeg fra ham, og han hentet meg. I bilen på vei hjem fortalte han meg at han og venninnen han hadde hatt besøk av i går, hadde hatt sex. Jeg ble lei meg fordi vi hadde satt 1.Juni som dato for når vi skulle gi forholdet et nytt forsøk, og det at han valgte å ligge med ei annen jente natt til denne datoen, samtidig som han hele veien hadde gitt meg inntrykk av at han var interessert i å fikse forholdet vårt, var som å få et slag rett i ansiktet. 

Et par timers tid etter at vi var kommet hjem, sa han at venninnen - den nye kjæresten - skulle komme på besøk, og at jeg derfor måtte ut igjen. Jeg ble irritert, men han lovte at det bare skulle være et kjapt besøk, og at jeg for eksempel kunne gå meg en tur i mens, så kunne han gi beskjed når han hadde kjørt henne hjem. Jeg sa det var ok, mest for å unngå raseriet hans. Jeg ga ham imidlertid klar beskjed om at de ikke fikk bruke sengen min til å ha sex i. Dette lovte han at de ikke skulle gjøre. 

Etter cirka åtte timer fikk jeg "lov til" å komme hjem igjen. Jeg oppdaget umiddelbart at sengen min var blitt brukt, da de ikke engang hadde giddet å bytte sengetøy eller legge dyna og putene ordentlig på plass. En brukt boxershorts lå på gulvet. Vanligvis er det kun jeg som sover i sengen, da han gjerne sitter oppe hele natten, og så sovner på sofaen senere. At de brukte min seng var altså et veldig bevisst valg fra dem begge. Jeg tok dette opp med ham, sa at "det at dere ikke skulle knulle i senga mi var faen meg det eneste kravet jeg stilte, og likevel gjorde dere det", og han gliste til meg, som om han var stolt, og at det moret ham å se reaksjonen min. 

Jeg ble provosert, så jeg trampet forbi ham, ut på kjøkkenet, laget meg en drink med alkohol for å roe ned angstanfallet jeg kjente at var på vei, og satte meg i sofaen og nippet til den. Han kom da ut til meg i sofaen, satte seg ved siden av meg, og begynte å prate om hvor deilig den nye kjæresten hans var. Jeg ba ham slutte, sa jeg ikke var interessert i å høre om hora hans, men han bare fortsatte, i enda mer detaljerte beskrivelser. Han sa at dette måtte jeg tåle å høre, ar jeg kunne ikke gjemme meg for sannheten, og at ei jente som virkelig var glad i ham ville bare vært glad på hans vegne for at han hadde funnet ei jente han faktisk likte. Det at jeg reagerte med sinne, eller irritasjon, beviste at jeg var egoistisk og kun brydde meg om meg selv, at jeg ikke var glad i ham, og at jeg ikke taklet sannheten. 

Jeg reiste meg på et tidspunkt for å gå, hvorpå han da grep tak i meg og prøvde å dra meg tilbake i sofaen, mens han skrek at jeg ikke bare kunne gå midt i en samtale, at jeg måtte slutte å leve i bobla mi, at jeg måtte tåle sannheten. Jeg forsøkte å rive meg løs, og han ble enda sintere, og begynte igjen med detaljene sine om hvor deilig denne nye jenta var, hvor digg fitta hennes var, hvor fin kroppen hennes var, hvordan hun squirtet og en masse andre detaljer jeg ikke ville høre om. På et tidspunkt klikket det for meg, jeg hylte og skrek ut trusler om at jeg kom til å banke dritten ut av ludderet hans om han tok henne med hjem, at hvis han ikke lot meg være i fred så kom jeg til å slå inn trynet på ham - og dette tok han opp telefonen og filmet. "Denne skal jeg legge på facebook, så kan alle se hvor syk du faktisk er", gliste han til meg. Han brukte så dette som pressmiddel til å tvinge meg til å bli med til legetimen han bestilte, og godta en innleggelse på Røyse så han slapp å ha med meg å gjøre. 

På legetimen var jeg fullstendig nedbrutt. Jeg klarte ikke å fake et smil engang. Tårene bare rant, og jeg svarte uten noe tone i stemmen i det hele tatt. Legen spurte meg om jeg var suicidal, og jeg svarte som sant var at tanken hadde vært der i går. Legen mente at det var en reell fare for at jeg kunne ende med å enten skade eller ta livet av meg, og at jeg kunne ha godt av å få situasjonen på avstand. Jeg samtykket til innleggelse på Røyse da jeg hadde gode minner der fra forrige opphold.

Jeg kontaktet Betina - den tidligere nevnte venninnen - og forklarte at jeg skulle legges inn på Røyse på grunn av selvmordstanker, og spurte om hun kunne kjøre meg. Det sa hun at hun ikke kunne, fordi hun hadde en tannlegetime neste dag. Espen hørte med noen av sine kompiser, men heller ikke noen av dem hadde mulighet til å kjøre. Dermed endte det med at jeg ble sendt avgårde i taxi.

Jeg ankom Røyse, og fikk tildelt rom på akuttavdelingen - igjen...