I tilfelle vi aldri ses igjen...


"Kjære mamma. Jeg satte meg ned for å skrive noen ord til deg, men uansett hvor hardt jeg tenkte, forble arket foran meg tomt. Og kanskje er også dette den aller beste beskrivelsen av de følelsene jeg nå sitter igjen med".


Med disse ordene åpnet jeg min minnetale til mamma i begravelsen hennes 20.Februar 2020. Nå, to år senere, er hun fremdeles der i baktankene. Hver februar tar jeg innover meg det faktum at det mennesket som ga meg liv ikke lengre er blant oss. Og hver 16.mai på bursdagen hennes tenker jeg tilbake på de 29 årene jeg fikk med henne, og skammer meg over at jeg ikke verdsatte henne mer. At jeg ikke holdt kontakt så mye som jeg burde, ikke traff henne litt oftere, og ikke klemte henne litt lengre. Jeg angrer på alle krangler og uenigheter, hvert eneste stygge ord og hvert eneste dumme valg jeg tok, som drev meg lengre bort fra henne. Som såret henne, skuffet henne og fikk henne til å føle at jeg ikke var glad i henne. 

Derfor, hvert eneste år, i slutten av desember, setter jeg meg ned og tenker tilbake på det året som har gått. Jeg tenker på mennesker jeg har møtt, mennesker jeg har kjent lenge, og mennesker jeg har mistet kontakt med, og jeg spør meg selv: "har jeg noen å beklage til?". Jeg spør meg selv om det er noen der ute jeg skylder en unnskyldning for ting jeg har sagt, ting jeg har gjort - eller ting jeg har latt være å si, eller gjøre, i situasjoner hvor jeg kanskje burde. Har jeg det, tar jeg kontakt med personen og beklager. 

Mye kan skje i løpet av ett år. Man får nye venner, og mister kanskje kontakt med noen av de gamle. Kanskje tar et gammelt forhold slutt, og kanskje går man inn i et nytt. Noen vil bli født, og noen vil dø. Mennesker man aldri så for seg at man skulle gå overens med, kan bli noen av ens beste venner, og mennesker man trodde man kunne fortelle alt til, kan vise seg å dolke en i ryggen. Man vet aldri hva som vil skje i løpet av de neste 365 dagene. Det eneste man vet, er det som allerede har skjedd. 

Så ved slutten av hvert eneste år, i tilfelle vår kontakt ender her, ber jeg om unnskyldning til dem jeg mener fortjener det. Jeg vil ikke ha noe uoppgjort med noen, jeg vil ikke at noen skal dø uten å vite at jeg er glad i dem, og jeg vil heller ikke selv risikere å dø uten å få sagt beklager for ting som gikk galt. Den dagen jeg ligger i graven vil jeg ikke at noen jeg er glad i skal tenke: "hun brydde seg ikke, hun angrer ikke". For jeg angrer. Jeg angrer hver gang jeg sårer noen, jeg bryr meg hver gang jeg skuffer noen, og det siste jeg vil er å forårsake noen smerte. 

Så dersom noen av dere som leser dette sitter på en følelse av at vi har noe uoppgjort, at jeg har vært slem, eller skylder dere en unnskyldning: vær så snill å gi meg beskjed, og på forhånd, i tilfelle vi aldri ses igjen, i tilfelle en av oss dør, i tilfelle jeg aldri får sjansen til å si det igjen:

jeg beklager. 

Den sjukeste jula

 Jeg var invitert både til Aurskog og til Froland, men vet dere hvor jeg faktisk endte opp på julaften? Under min egen dyne. Sjuk og uten energi til å orke stort annet enn å blunke med øynene. Julemiddagen besto av frossenpizza fra Grandiosa, og desserten var vaniljecola på boks. 

Sånn er livet i blant, og jeg klager ikke, selv om det selvfølgelig er kjipt. 

Jakke herfra.

Nå skal jeg kravle meg tilbake under dyna og forhåpentligvis hvile meg frisk, i den grad det går an. Håper i alle fall dere har hatt en mer minnerik jul enn jeg hadde i år. 

Frekke folk i servicebransjen

 
"Forventer du at jeg skal lese det der?", spør han bryskt, fyren bak disken på butikken hvor jeg skal hente ut en pakke.

Jeg blunker overrasket; det er ikke denne reaksjonen jeg er vant til å få, de få gangene hvor den sosiale angsten tar overhånd og jeg heller viser frem hentekoden jeg har fått tilsendt på SMS enn å lese den høyt. "Det der klarer du fint å lese opp selv", sier han videre, i den samme bryske tonen. Jeg gjør som jeg får beskjed om, med skammen brennende i kinnene. 


Jeg gjør ikke noe nummer ut av det. Tenker bare at han sikkert er stresset i disse juletider, og drittlei folk som meg som kommer innom og skal hente ut, eller sende, pakker. Jeg føler at jeg burde be om unnskyldning, men lar likevel bevisst være. For selv om jeg brått føler at jeg er voldsomt til bry, en slags pest og plage, vet jeg innerst inne at det ikke er jeg som har vært ufin. Det er ikke slik at jeg skal måtte trenge å beklage at jeg er innom for å hente ut en pakke jeg har fått hentekode på, eller at jeg har sosial angst. 

Som kunde skal jeg ikke trenge å bli møtt med en slik nedlatende, frekk holdning fra voksne mennesker i serviceyrker. Det ligger i ordet: service. Hadde det vært meningen at man skulle hugge hodet av kundene, ville det blitt kalt noe ganske annet.

Han har selvfølgelig helt rett; jeg er fullt i stand til å lese opp koden selv. På den annen side; det kunne jo faktisk ikke han vite. Tenk om jeg hadde hatt alvorlige lese - og skrivevansker? Hvor uthengt og flau hadde jeg ikke følt meg da? 

På gåturen hjem blir jeg gående å tenke på dette. På hvordan formulering har mye å si for hvordan en beskjed blir mottatt. Hadde han isteden sagt, i en vennlig tone, noe lignende "kan du være snill å lese opp koden for meg?", ville jeg ikke følt meg som den drittsekken jeg brått følte meg som. 

Å kunne formulere seg på en måte som gjør at beskjeden blir mottatt uten at motparten føler seg ille til mote, er en kunst. En kunst enkelte mennesker dessverre ikke behersker. 

Sverigetur

 
Husker dere den legetimen jeg nevnte forrige uke? Den kunne jeg med fordel ha spart meg for. Jeg kom inn til legen, skravlet litt, tok av meg topp og BH, hvorpå han så litt på brystene, klådde litt og konkluderte med at siden brystene mine var symmetriske, han ikke kunne kjenne noen kuler, og jeg var "så ung" som jeg var, var det ikke noen grunn til å mistenke brystkreft. Skulle jeg ha ultralydundersøkelse eller mammografi måtte jeg sendes til Drammen, for sånt utstyr hadde de ikke her, fikk jeg beskjed om. Det er bare piss, for jeg har selv vært på ultralyd i nabokommunen for seks år siden. Så i bunn og grunn betalte jeg 160 kroner for å bli klådd på brystene - noe jeg fint kunne gjort hjemme, helt gratis, på egenhånd. 


DNA-testing var det også bare å glemme. Å DNA-teste for kreft ville kun vært aktuelt dersom mamma eller bestefar selv hadde vært til testing og fått påvist at kreften deres var arvet. Ettersom det ikke var noe som tilsa at deres kreft hadde vært resultat av genetisk arv, kunne heller ikke jeg testes. Med andre ord, jeg må vente til jeg faktisk har kreft, slik at jeg kan testes, for å finne ut om den er genetisk. Er den det kan mine barn senere testes for å finne ut om de selv er genetisk disponert for å få kreft. Dette er selvfølgelig kjempenyheter for mine ikke-eksisterende unger, men hjelper jo ikke meg en døyt. 

Uansett, i helgen tok jeg og Kitto turen til Sverige for å handle litt. 


Pent bilde av to morgentrøtte sjeler som skal sette seg i bilen og kjøre til nabolandet. Før vi forlot Norge var vi en tur innom foreldrene hans også. Første møte med foreldrene hans, og jeg har på meg en hettegenser med halvnakne, røykende damer på. Uff. Men det gikk fint det, altså. Foreldrene hans var utrolig koselige mennesker. 

Frokost i Sverige. Den tok han alene, ettersom jeg ikke var særlig sulten. Jeg er jo ikke noe frokostmenneske egentlig, så et par slurker med brus eller energidrikk holder i lange baner for meg.

Lommeboka mi. Den har jeg faktisk helt glemt å vise dere, men her ser dere den altså. Den er kjøpt her, og har plass til alle kortene mine, passet mitt, og cash.

Litt brus må man ha. Det er jo så dyrt i Norge.

På tur hjem igjen. Sliten, trøtt og med Kitto's caps. Haha.

Søndag morgen var det opp og hoppe igjen. 


Liten gærning som hadde gått løs på julegavene under treet i løpet av natta. Haha.

Skal se det blir hvit jul i Aurskog også, ja. Haha.

I og med at Kitto hadde pådratt seg influensa i løpet av natta, satt vi der plutselig med et kjempeproblem. Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg hjem? Jeg kunne jo ikke drasse med meg seks brett med brus på toget!? Heldigvis var faren hans kjempesporty og kjørte meg faktisk hele veien til Ål! Utrolig snilt gjort! Spesielt med tanke på at det var søndag og snø herfra til helvete! ♡

En dag på Kitto's jobb


Som dere kanskje vet så bor jeg og Kitto et godt stykke fra hverandre. En kjøretur på cirka 3 timer, litt avhengig av trafikken. Derfor ser vi hverandre som regel kun i helgene, og holder kontakten via telefon, snapchat og sms i hverdagen.

Men på torsdag etter jobb tok han faktisk turen opp hit til Ål for å hente meg slik at jeg kunne få bli med ham på jobb på fredagen. Vi var ikke hjemme hos ham før kjempesent torsdag kveld, så det var egentlig bare å få fjernet sminken og hoppe i seng så fort vi var innenfor døren, ettersom vi skulle opp i 05-tiden. 

Jeg fikk ikke sove i det hele tatt, men spratt likevel ut av sengen da alarmen ringte, og fikk på meg klær og sminke. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en tendens til å få kjempestore pupiller når jeg ikke har sovet på noen dager. Sånn har jeg alltid vært, og det har faktisk hendt at folk har trodd jeg har vært rusa. 


Dette bildet tok jeg mot slutten av dagen. 1 stk Kitto som er drittlei lyskryss og biler som kjører i sneglefart. Haha.


Et eller annet sted i Oslo finner man dette fortauet. Se så fine mønstre på steinene, da! Snøkrystaller!


Denne bilen lå foran oss på et tidspunkt.


Kjempestilig julepynt, men jeg grøsser av tanken på den stakkaren som hadde jobben med å rigge den opp.

Å få være med på Kitto's jobb var faktisk kjempekoselig. Etter jobb på fredagen satte vi kursen mot Ål igjen, og her har vi egentlig bare slappet av hele helgen, med pizza på bordet og Toll (det er et program på tv2) på tv'en. 

Et skjermbilde...



... Sier mer enn tusen ord. 

Dette er for dårlig, VY!

 


I helgen som var tok jeg toget inn til Oslo for å treffe kjæresten min. Toget skulle gå fredag kveld klokken 19:10, men i typisk VY-stil ble jeg stående og fryse meg fordervet i en liten evighet før toget dukket opp klokken 19:53, ved spor 9 istedenfor spor 1.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at problemet slutter der, men nei da. Etter en hyggelig helg hos kjæresten min, hvor vi blant annet gjorde litt shopping og så på NRK-serien Flus, skulle jeg ta toget hjem igjen.

Toget var på plass da jeg kom, jeg hoppet på, og alt så ut til å gå greit.
Jeg dro hjem såpass tidlig at jeg tok frokosten min på toget.

Helt til vi ankom Ål stasjon, og ikke en eneste togdør ville åpne seg og slippe meg av. Jeg ble løpende fra vogn til vogn som en sinnsforvirret høne mens jeg desperat prøvde å åpne hver eneste dør uten hell. Til slutt var det endelig en som åpnet seg, og jeg kom meg heldigvis av før toget kjørte videre.

Jeg er med andre ord ikke veldig giret på å kjøre med VY i fremtiden, men kommer likevel til å gjøre det frem til jeg eventuelt tar lappen, rett og slett fordi det ikke finnes andre tilbud.

De siste dagene i bilder

I helgen hadde jeg besøk av to flotte gutter. Kjæresten min tok nemlig med seg den ene av sine to hunder oppover, noe som var veldig koselig. 


Her er vi på gåtur elvelangs i Ål, kommunen jeg bor i.
Vi har en veldig fin natur her på Ål, som jeg har vist dere tidligere, men det merkes at vi er på vei mot kaldere tider, noe som gjør at gåturer kanskje ikke frister så mye som de vanligvis gjør.
Dette gresskaret lå og råtnet i veien. En påminnelse om at Halloween er over for i år.
På lørdag var vi en tur innom biltema, og da sto denne bilen parkert utenfor. Jeg synes det er noe veldig stas over slike gamle biler, de gir meg en slags følelse av nostalgi og "enklere tider". Kjæresten min deler ikke den samme oppfatningen, men det er ok. De færreste på min alder gjør det.
Uansett, det var veldig hyggelig med besøk i helgen, og jeg gleder meg allerede til helgen som kommer.

Spiseforstyrrelsen ingen snakker om


I går skrev Dagbladet en artikkel om at artisten Lizzo kommer til Norge.

Lizzo er jo som kjent av det rundere slaget, og blant kommentarene på artikkelen er det opptil flere som nevner dette. "Heier på henne, på tide noen fronter oss som har kurver", skriver èn. En annen skriver: "Aldri hørt om henne, men sexy og flott kan man være selv som stor. Burde vært flere modeller som har litt på kroppen, skal man få ned denne trenden blandt de unge som ødelegger kroppene sine". Det er også opptil flere kommentarer som forteller at de synes hun er vakker og flott, og at det er fint å se ei dame som står imot kroppspresset. Slike kommentarer finner man aldri på artikler om normalvektige mennesker - da skal gjerne kritikken hagle til et punkt hvor det minner om mobbing. 

Jeg føler vi må snakke litt om dette. Å være stor er ikke på noen måte verken bedre, sunnere eller "mer riktig" enn å være tynn. Å hylle ei overvektig dame for at hun med sin størrelse er et forbilde for andre store jenter, er like feil som å dra frem ei tynn jente og hylle henne for å være et forbilde for andre tynne jenter. Bare fordi ei jente ikke sulter seg, teller kalorier eller spyr opp igjen maten, betyr det nemlig ikke at hun ikke har spiseforstyrrelser.

Oksehunger er spiseforstyrrelsen ingen snakker om. Den kjennetegnes ved at man spiser veldig store mengder, ofte veldig usunn, mat. I likhet med de mer kjente spiseforstyrrelsene anoreksi (sulting) og bulimi (kaste opp maten) som gjerne går hånd i hånd, er også oksehunger en spiseforstyrrelse som tar liv. Mange liv. Disse menneskene spiser seg, bokstavelig talt, til døde.

Likevel har media de siste årene løftet disse menneskene opp og frem, inkludert helsefarlig store mennesker i modellbransjen, i et forsøk på å normalisere det hele. En kontrast til trenden med å telle kalorier, trene, og tenke over hva man putter i seg. Jeg, personlig, synes det er skummelt. For visst skal man kunne unne seg kake i en bursdag, eller en skål med iskrem når man er lei seg, eller pinnekjøtt og grøt til jul - men vi skal ikke ukritisk stappe i oss alt mulig, hele tiden. Det er ikke bra for noen. Verken for selvfølelsen eller helsen. Det er faktisk like ille som å aldri unne seg noe som helst.

Bilder fra helgen


Jeg fylte 32 år på lørdag. I den anledningen hadde lillesøster og samboeren hennes tatt turen opp til Ål for å besøke meg. 

Jeg har ikke så mye å vise dere fra fredagen, det gikk hovedsakelig i middag og tv-glaning fordi de har her såppass sent på kvelden og sikkert var kjempeslitne etter fem timers kjøretur, men på lørdagen var vi en del ute. Det skulle jo være fårefestival i Gol, og denne tenkte jeg det kunne være moro å få med seg når vi likevel skulle ut.
I bilen på vei til Gol. Looking fresh as fuck - eller bare ikke.

Turistene foran en fancy busk.

Traktorparade i gaten.


Sånt noe hadde ikke by-folket sett før. Haha neida, det kan jeg jo ikke si - jeg er jo fra byen selv, også. 

Tilbake på Ål poserer lillesøster og samboeren hennes foran bilen før vi bestemte oss for å ta en gåtur. 

Kjæresteparet med meg som paparazzi i bakgrunnen.

Vi fikk se regnbuen!

Søstrene sisters!

Poserer på ei bru - hvem skulle tru?

Utsikten fra brua. Visst har vi fin natur på Ål?

Ruben, som samboeren til lillesøster heter, i solnedgangen!

Mini kommer på besøk


I morgen fyller jeg 32, og i den anledningen har lillesøsteren min og samboeren hennes bestemt seg for å ta turen fra sørlandet og opp hit til meg. Dette er den aller første gangen lillesøster kommer på besøk, så jeg er veldig spent, og gleder meg noe enormt.

For anledningen har jeg laget cupcakes. Jeg presterte å fucke opp på frostingen, men de ble ikke så gale, alt i alt.

"Hvor er du fra, egentlig?"


I den sørlige delen av Norge, omkranset av vann så langt øyet kan se, ligger en havneby med 45.056 innbyggere. På folkemunne kalles den bare "banke du-byen" - en hyllest, om du vil, til mengden vold og krminalitet som foregår der, men også til dialekten. I denne byen bruker man nemlig sjeldent ordet "deg". Man bruker "du" isteden. Barna spør hverandre: "ska e leige me du eddå skolen?". Kjærestepar sier til hverandre: "e elskå du".
Det er i denne byen jeg tilbrakte mine første nitten leveår. Likevel passet jeg aldri inn. Jeg var aldri en "du"-er, og jeg hadde heller ikke de bløte konsonantene som gjorde de fleste T'ene om til D'er. Over alt omkring meg kunne jeg høre sørlandsutrykk som "iche gjørr det, du bi blaud" når ungene hoppet i søledammer, "ska e faen ta å mokke teddæ?" når folk ble sinte på hverandre, eller spørsmål om å være med å "ede rægå".

Selv snakket jeg aldri slik. Jeg snakket det som best kunne beskrives som bokmål. Brukte ord som "ikke" istedenfor "iche" (ikkje) og "våt" istedenfor "blaud" (blaut). Jeg gikk ikke opp på "træveh", men på "loftet", og spurte ikke folk "åffå e du så jevli pødden?", men heller "hvorfor er du så jævlig sur?".

Hvorfor jeg snakket slik vet jeg ikke. Kanskje fordi faren min snakket østlandsk, eller kanskje fordi jeg var veldig glad i å lese da jeg var liten.  Eller kanskje av helt andre grunner. Uansett årsak førte det til at de aller fleste syntes jeg snakket litt rart, og ofte ble jeg spurt ting som "e du fra Oslo du ellå?", eller den mer typiske: "å hen(ne) e du fra egentlig?". 

Jeg flyttet fra Sørlandet i 2009 og har siden den gang hovedsakelig bodd i Hallingdal. På Krøderen, på Noresund, på Gol og de siste tre årene på Ål. Dette er også dialekt-steder, men en stor andel snakker bokmål. Og så fort jeg åpner munnen dukker gjerne det velkjente spørsmålet opp igjen: "Hvor er du fra, egentlig?". 

For her hører de det tydelig, det de ikke hørte hjemme: det lille hintet av sørlandsk.   

Innkjøp, ekskjærester og fulle kompiser


De siste dagene har vært ... Interessante. Ekskjæresten min tok kontakt i går kveld og spurte om han kunne trekke cirka åtte tusen kroner fra pengene han skylder meg fordi kartverket krever en avgift for å sette huset over på ham, noe jeg sa nei til. Dette resulterte i at fyren ble så sinna at han blokkerte meg på vipps etter å ha slengt ut noen mindre pene gloser jeg ikke føler noe behov for å gjengi. Jeg håper og tror de aller fleste backer meg når jeg sier at jeg ikke skal betale så mye som ei krone for at han skal overta huset vårt.

I dag morges ringte en kamerat meg og lurte på om jeg ville komme en tur til ham og kompisen hans. Jeg hev meg i dusjen, og etterpå kom det frem at han var sørpe dritings og ikke kunne hente meg likevel, så den planen ble fort lagt på hylla. Men, hyggelig at han tenkte på meg, i alle fall. Sånt liker jeg.

Ellers: jeg har kjøpt meg koffert. Er den ikke stilig?
Dere finner den her.

Uventede plutselige reiseplaner


"Kan ikke sitte inne i så fint vær", hørte jeg alltid da jeg var yngre. Dette har tydeligvis satt jeg litt i underbevisstheten, for hver gang solen titter frem får jeg dårlig samvittighet om jeg ikke tilbringer minimum en halvtimes tid utendørs. Så da gradestokken i dag viste 23 grader og stekende sol, var det bare å grabbe en breezer fra kjøleskapet, klaske litt solfaktor 50+ i ansiktet, og komme seg ut!
Det var flere enn meg som nøt finværet. Over alt summet det i både insekter og gressklippere, unger lekte i gatene, og man kunne høre de voksne styre med sitt. Kattene så også ut til å kose seg.
Husker dere forresten at jeg nevnte jeg ville en tur nedover til sørlandet og dra på stranden denne sommeren? Tidligere i dag fikk jeg en melding om at jeg må ned en tur til barndomshjemmet mitt og gå gjennom gamle ting fra oppveksten om jeg ikke vil at de skal bli kastet - så da blir det en tur i løpet av sommeren likevel. Ikke av de grunnene jeg hadde sett for meg, riktignok, men det går.

Hobby skal være moro, ikke press


De to siste dagene har solen endelig tittet frem så det har gått an å ta seg frokost utendørs!♡

Jeg håper det holder seg slik, selv om det er meldt regn/overskyet annenhver dag fremover nå. I slutten av neste måned kommer lillesøster på besøk, og blir det ikke ordentlig sommer da, skal dere jammen få se bloggeren som kan dra på stranda i regn!

Fraværet fra bloggen den siste tiden har skyldtes litt forskjellig, men hovedårsaken har vært at jeg rett og slett har vært tom i hodet. Jeg har liksom ikke hatt noe å komme med, og da har jeg heller latt være, fremfor å prøve å presse frem et par setninger for å "holde liv i bloggen". Bloggen er, når alt kommer til alt, en hobbyvirksomhet. Hobby skal være moro. Føler man ikke behovet for å drive med hobbyen sin en dag eller to, så lar man være. Enkelt og greit. Dette er noe jeg forsøker å lære meg selv, ettersom jeg alltid har litt "bloggangst". Med det mener jeg å si at bloggen alltid ligger i bakhodet og minner meg på at den må oppdateres. At jeg må komme med noe, skrive noe, prøve å engasjere noen i noe. Men nei; jeg MÅ ikke det. Dette er hobby, og hobby skal være moro, uten press.

Positive forandringer


 God ettermiddag! Gårsdagens blogginnlegg glimret med sitt fravær. Isteden brukte jeg tiden min til å samle alle tingene til hun som bodde her før meg, slik at hun kunne hente dem. Det fylte opp 2 rom, så nå etter at hun hentet dem i går, har jeg plutselig masse ekstra plass her hjemme. Uvant, og veldig digg. 

I dag kom også utemøblene mine, så da begynner ting å bli i ordning til sommeren. Nå skal jeg hive en hårkur i håret og vurdere hva som blir neste steg. 

Nei, selvmord er ikke egoistisk


Selvmord er et tema veldig mange har en mening om, men veldig få er villige til å ha en åpen dialog rundt. Mange opplever at genuine forsøk på å snakke med venner og familie om at man vurderer selvmord ofte blir avfeid med sinne og benektelse, i form av utsagn som "sånt tuller man faktisk ikke med", "dette sier/gjør du bare for oppmerksomhet" eller "de som faktisk har tenkt å gjøre det, går ikke rundt og sier det til folk". Sistnevnte utsagn, viser forskning, er en løgn: hele 81% av selvmordsofre forsøker å snakke med venner og familie lang tid i forkant.


En annen ting man gjerne får høre er at selvmord er egoistisk. Dette er et utsagn man ofte får høre at dem som aldri selv har vært i en situasjon hvor selvmord har virket som det mest logiske valget.

Når vi snakker om selvmord liker jeg å dele selvmordsofre opp i to grupper:

Gruppe 1:
De som er psykisk syke, med langvarig eller tilbakevendende episoder av depresjon og suicidale tanker, hvor hjernen deres lurer dem til å tro at de er ubrukelige; at de ikke er flinke til noe, at de ikke er bra nok som de er, og at de er en byrde på samfunnet/de menneskene de har rundt seg. Mennesker i denne gruppen tenker gjerne at folk bare "holder ut med" dem eller kun bruker dem (for eksempel økonomisk eller seksuelt) og ikke egentlig bryr seg om dem/ ikke liker å tilbringe tid med dem i det hele tatt. Mennesker i denne gruppen kan gjerne fremstå som svært positive/gledesspredere fordi de ikke vil "legge problemene sine over på andre", og det kan derfor ofte komme som et sjokk på venner og familie når vedkommende tar livet av seg. 

Gruppe 2:
De som tar livet av seg fordi de ikke ser noen annen utvei. Dette er mennesker som egentlig er veldig glade i livet, men som har rotet seg opp i situasjoner de ikke klarer å finne noen løsning på. Kanskje skylder de store summer med penger, kanskje har de havnet i konflikter med noen som kan ødelegge deres gode navn og rykte, eller kanskje er de faktisk livredde fordi de frykter at noen er "etter dem" og vil skade dem. I slike tilfeller ligger det sjelden noen langtidsplanlegging bak selvmordet. Det er ofte en impulshandling fordi hjernen går i "fight or flight"-modus og de vurderer det slik at "fight" (fikse problemene på egenhånd) ikke er mulig, samtidig som det heller ikke finnes noe sted å flykte til som vil få problemene til å forsvinne. 

Når det gjelder gruppe nr 1 er det viktig å huske på at disse faktisk ikke er psykisk friske. De tror, svært ofte, at ingen er glade i dem og at verden vil være bedre uten dem. Når denne gruppen vurderer selvmord er det ofte "av hensyn til" de som blir sittende igjen; "da slipper vennene mine/kjæresten min å holde ut med meg fordi de er for snille til å dumpe meg", "da slipper foreldrene mine å skamme seg over meg", "da slipper jeg ha mer dårlig innflytelse på mine barn/yngre søsken". Det er heller ikke uvanlig at mange i gruppe 1 mangler sosialt nettverk. Mange sitter for eksempel alene på 17.mai, til påske, og i julen. 

Julen er faktisk den tiden på året hvor flest selvmord begås, og ofte er dette ensomme mennesker som har lite, eller inget, sosialt nettverk. Følelsen av ensomhet og utilstrekkelighet forsterkes gjennom filmer, reklame på TV, høre jobbkollegaer/klassekamerater snakke om hvor mye de gleder seg/hvor mange planer de har med andre mennesker. Ved å se lykkelige familier/kjærestepar/vennegjenger blir disse menneskene minnet på sin egen mangelfulle situasjon, og konkluderer gjerne med at de er ubetydelige og ingen bryr seg om dem. 

Å kalle disse menneskene egoistiske for å ha avsluttet livet faller litt på sin egen urimelighet, da mange av dem avsluttet livet i den tro at ingen brydde seg om dem og/eller at verden var bedre uten dem.

Også gruppe 2 skal man være forsiktig med å kalle egoistiske, da deres valg tas i en periode hvor de føler at døden er den eneste løsningen på problemet. Når man er i fight or flight-modus er man panisk, og man tenker derfor ikke rasjonelt, og ser heller ikke de enkle løsningene man gjerne legger merke til i etterkant. 

Jeg tror det beste man kan gjøre når det kommer til selvmord, er å legge fordommene til side og heller forsøke å forstå. Om en venn forsøker å snakke med deg om tunge tanker eller en følelse av å være "fanget" i egen situasjon/eget liv, vil det bare gjøre vondt verre om du ber dem "skjerpe seg" eller beskylder dem for å være oppmerksomhetssyke, sympatisøkende eller "synes for mye synd på seg selv". Nettopp frykten for å bli oppfattet som oppmerksomhetssyk, sippete eller få høre at man "tuller med ting man ikke skal tulle med" gjør at mange kvier seg for å si ifra men heller velger å late som om alt er greit, til de ikke lengre klarer. 

Mange som har mistet en nær venn, familiemedlem eller kjæreste til selvmord har en tendens til å kalle selvmord en egoistisk handling, rett og slett fordi det er enklest slik. Det er enklest å "hate" en person for den smerten de har påført sine nærmeste ved å velge å dø. Ved å gjøre dette tillegger man også vedkommende egoistiske motiv de (med stor sannsynlighet) faktisk ikke hadde; man fremstiller det som om personen tok livet av seg FOR å såre. Dette er selvfølgelig veldig respektløst ovenfor personens minne, og vil heller ikke bidra til noe som helst.

Det beste man kan gjøre når man sitter som etterlatt ved selvmord, er å akseptere at ens venn/kjæreste/familiemedlem bar på noe du med stor sannsynlighet ikke visste om. Å gå tilbake mentalt og vurdere om vedkommende viste noen tegn i forkant, om det var noe du "burde forstått". Ikke fordi du skal gi deg selv skyldsfølelse, men så du kan legge disse tegnene på minnet og ha dem i bakhodet slik at de vil gjenkjenne dem neste gang en venn, kjæreste eller familiemedlem begynner å vise dem, og på den måten kan skaffe vedkommende hjelp før det er for sent. 

Livet er stygt, brutalt og jævlig - og det eneste som hjelper, er å lære av det. 

Sommer på jorda ♡


Det begynner å gå mot sommer. Solen skinner, sommerfuglene flagrer, og kattene nyter varmen. Jeg har foreløpig ikke lagt så mange planer, kun et par småting her og der, men har i bakhodet at jeg vil nedover til Sørlandet en tur i løpet av juni eller august og kjenne sand mellom tærene og saltvann i håret. Det er ikke så mye jeg savner fra Sørlandet, men akkurat sjø og saltvann står høyt på listen. Sjøstjerner i strandkanten, småfisken som svømmer i stim, og lukten av solkrem og grilling - dèt er savn, det!   


For øyeblikket koser jeg og kattene oss hjemme ved solveggen. De med våtfôr og vann, og jeg med energidrikk og godt humør. 

Voldtekt er ikke sex


Det har alltid plaget meg hvordan samfunnet kategoriserer voldtekt som samleie. Hvordan folk, når de spør en person hvor mange vedkommende har hatt sex med, også forventer at personen tar med i beregninger eventuelle episoder hvor noen har penetrert dem med kjønnsorganet sitt, eller tvunget seg på dem, mot deres vilje. Hvordan folk, når de spør en person hvor gammel han eller hun var 'den første gangen', forventer å høre om den første gangen de hadde noens kjønnsorgan i seg - uavhengig av om handlingen var ønsket eller ei. 

Men la oss snu på det: la oss spørre folk om de mener drukning og svømming er det samme. De fleste vil svare nei, og mene at det faller på sin egen urimelighet å sidestille disse to. De vil argumentere med at svømming er en handling man velger. Noe man fysisk tar initiativ til. Det er noe man har kontroll over, og kan slutte med når man selv har lyst. 

De vil si at drukning? det er det motsatte; noe man ikke velger, og heller ikke har kontroll over. Det er ingen som tar initiativ til å drukne; det skjer mot ens egen vilje, uansett hvor hardt man kjemper imot. Ofte er det en negativ konsekvens av at man drar ut for å svømme, men det er også situasjoner hvor man faller i vannet mot sin egen vilje, for eksempel ved at man blir dyttet eller simpelthen mister balansen. Men drukner man, er det fordi man ikke klarer å kjempe imot.

Jeg vil si det samme gjelder for seksuelle overgrep: det er ikke noe man velger, og heller ikke noe man kontrollerer. Det er ikke slik at man tar initiativ til å bli voldtatt; det er ikke noe man planlegger å bli utsatt for. Det er noe som skjer mot ens egen vilje, fordi man ikke er i stand til å kjempe imot.

På samme måte som at vannet som drukner deg ikke tar hensyn til hvorvidt du har lyst eller ei, vil heller ikke en person som ønsker å utsette deg for et seksuelt overgrep ta hensyn til hvorvidt du selv har lyst til å bli voldtatt eller ei. Du drukner fordi du ikke er sterk nok til å komme deg ut av situasjonen - og du blir voldtatt av nøyaktig samme grunn. 

Joda, man må fysisk være i vannet for å drukne. Likevel er det ingen som har sett et drukningsoffer, trukket litt på skuldrene og konkludert med at vedkommende "sikkert hadde litt lyst til det, innerst inne. Ellers ville de ikke vært i vannet til å begynne med". Det er ingen som sier at den druknede burde visst bedre og rett og slett får skylde seg selv.

Likevel er det gjerne disse påstandene vi hører når det gjelder voldtekt; at vedkommende må ha hatt litt lyst til det, ellers ville de ikke vært i samme rom som overgriperen til å begynne med. At de rett og slett får skylde seg selv, som satte seg i en situasjon hvor et seksuelt overgrep var mulig å gjennomføre. 

Ingen går i vannet med den tro at de i dag skal drukne. Antagelig har de svømt akkurat på dette stedet mange ganger, kanskje til og med fra de var barn. Tanken på at de i dag kan drukne er ukjent for dem. De føler seg trygge - det er kjente omgivelser.

Det samme gjelder ofte i voldtektsscenarioer: de aller fleste seksuelle overgrep begås av noen offeret kjenner godt. En barndomsvenn, nåværende eller tidligere kjæreste, klassekamerat, arbeidskollega, familiemedlem eller familiemedlem/venn av en god venn. Offeret har i mange tilfeller vært alene med denne personen mange ganger tidligere og føler seg trygg på vedkommende. Tanken på at personen skal utsette dem for et seksuelt overgrep er for mange helt utenkelig, til den dagen det plutselig skjer. 

På samme måte; mennesker som plutselig havner i vannet ved at de blir dyttet eller mister balansen, kan ikke vite dette på forhånd når de går hjemmefra. En person som blir utsatt for en voldtekt av et fremmed menneske de helt tilfeldig møter på en fest eller tilsvarende, kan heller ikke vite dette på forhånd når de går hjemmefra. 

Så la oss konkludere logisk: hvis vi kan enes om at det er en vesentlig forskjell på svømming og drukning, og at offeret aldri har skyld i hendelsen selv, bør vi også kunne enes om at det er en vesentlig forskjell på samleie og overgrep - og at hadde offeret vært skyld i dette selv, hadde det vært en ønsket handling fra deres side, ville vi ikke kalt det en VOLDtekt i utgangspunktet. Da ville vi, for helvete, kalt det et samleie. 

Soverommet før & etter

Slik så soverommet ut da jeg flyttet inn her:

Jeg ble lovet av hun som bodde her den gang at veggene skulle males før jeg flyttet inn. Dette ble ikke gjort, og derfor bestemte jeg meg for å gjøre det selv.
Blogger Template Created by pipdig