Den sjukeste jula

 
Jeg var invitert både til Aurskog og til Froland, men vet dere hvor jeg faktisk endte opp på julaften? Under min egen dyne. Sjuk og uten energi til å orke stort annet enn å blunke med øynene. Julemiddagen besto av frossenpizza fra Grandiosa, og desserten var vaniljecola på boks. 

Sånn er livet i blant, og jeg klager ikke, selv om det selvfølgelig er kjipt. 

Jakke herfra.

Nå skal jeg kravle meg tilbake under dyna og forhåpentligvis hvile meg frisk, i den grad det går an. Håper i alle fall dere har hatt en mer minnerik jul enn jeg hadde i år. 

Sverigetur

 
Husker dere den legetimen jeg nevnte forrige uke? Den kunne jeg med fordel ha spart meg for. Jeg kom inn til legen, skravlet litt, tok av meg topp og BH. Legen glante litt på brystene, klådde litt og konkluderte med at siden brystene mine var symmetriske, det ikke var noen kuler å kjenne, og jeg var "så ung" som jeg var, var det ikke noen grunn til å mistenke brystkreft. Skulle jeg ha ultralydundersøkelse eller mammografi måtte jeg sendes til Drammen, for sånt utstyr hadde de ikke her, fikk jeg beskjed om. Det er bare piss, for jeg har selv vært på ultralyd i nabokommunen for seks år siden. Så i bunn og grunn betalte jeg 160 kroner for å bli klådd på brystene - noe jeg fint kunne gjort hjemme, helt gratis, på egenhånd. 

DNA-testing var det også bare å glemme. Å DNA-teste for kreft ville kun vært aktuelt dersom mamma eller bestefar selv hadde vært til testing og fått påvist at kreften deres var arvet. Ettersom det ikke var noe som tilsa at deres kreft hadde vært resultat av genetisk arv, kunne heller ikke jeg testes. Med andre ord, jeg må vente til jeg faktisk har kreft, slik at jeg kan testes, for å finne ut om den er genetisk. Er den det kan mine barn senere testes for å finne ut om de selv er genetisk disponert for å få kreft. Dette er selvfølgelig kjempenyheter for mine ikke-eksisterende unger, men hjelper jo ikke meg en døyt. 

Uansett, i helgen tok jeg og Kitto turen til Sverige for å handle litt. 

Pent bilde av to morgentrøtte sjeler som skal sette seg i bilen og kjøre til nabolandet. Før vi forlot Norge var vi en tur innom foreldrene hans også. Det er alltid gøy å spontant møte folks foreldre når man er uanstendig kledd. I mitt tilfelle: jeg var kledd i en hettegenser med halvnakne, cannabisrøykende damer på. Den fikk jeg av Christian, faktisk. Bla tilbake i arkivet for å finne ut hvem han er, om du er ny leser. Du finner han i kategorien "2017-2021". Men det gikk fint det, altså. Foreldrene til Kitto var utrolig koselige mennesker. 

Frokost i Sverige. Den tok han alene, ettersom jeg ikke var særlig sulten. Jeg er jo ikke noe frokostmenneske egentlig, så et par slurker med brus eller energidrikk holder i lange baner for meg.

Lommeboka mi. Den har jeg faktisk helt glemt å vise dere, men her ser dere den altså. Den er kjøpt her, og har plass til alle kortene mine, passet mitt, og cash.

Litt brus må man ha. Det er jo så dyrt i Norge.

På tur hjem igjen. Sliten, trøtt og med Kitto's caps. Haha.

Søndag morgen var det opp og hoppe igjen. 

Liten gærning som hadde gått løs på julegavene under treet i løpet av natta. Haha.

Skal se det blir hvit jul i Aurskog også, ja. Haha.

I og med at Kitto hadde pådratt seg influensa i løpet av natta, satt vi der plutselig med et kjempeproblem. Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg hjem? Jeg kunne jo ikke drasse med meg seks brett med brus på toget!? Heldigvis var faren hans kjempesporty og kjørte meg faktisk hele veien til Ål! Utrolig snilt gjort! Spesielt med tanke på at det var søndag og snø herfra til helvete!

Hypokonder

Det startet for tre dager siden. På torsdagen. En voldsom hodepine som varte hele dagen. Kvalme, også. Reiste jeg meg opp, prikket det i hele kroppen. "Det gir seg etterhvert", tenkte jeg. Det gjorde det, også.

Utpå kvelden forsvant det, og ble erstattet av høy kroppstemperatur. Feber. Voldsom feber. Jeg svettet, og måtte skru ned varmepumpa fra 26 til 18 grader. Fortsatt for varmt, "men faen heller", tenkte jeg.

Fredagen var litt bedre, men fortsatt var jeg for varm og fremdeles prikket det i kroppen om jeg sto oppreist. En normal person ville dratt til legen. Jeg lot være. "Skal til legen på mandag, det får holde", tenkte jeg. Vurderte å sende kjente og kjære en sms med "svarer jeg deg ikke fra og med i morgen så er det fordi jeg har daua i løpet av natta", men lot være. Ingen grunn til å bli helt hypokonder og skremme livet av folk, tenkte jeg. 

Så kom dagen i dag. Lørdag. Utenfor fare, tenkte jeg; skulle dette tatt kverken på meg så ville det skjedd på torsdagen. Fortsatt er jeg varmere enn jeg skal, men det er på vei nedover, kjenner jeg. Jeg kommer ikke til å brenne opp, organer kommer ikke til å svikte av for høy temperatur. Det er betryggende. Men fremdeles kan det prikke i kroppen om jeg reiser meg fort opp, og tidligere i dag fikk jeg brått vondt øverst i ryggen. Det har gitt seg, og gått over til små jevne stikk i brystet, der hvor hjertet sitter.

 

Det får gå til, tenker jeg. Gidder ikke dra til legen, skal dit på mandag. 

Vil ikke være hypokonder.

En dag på Kitto's jobb

Som dere kanskje vet så bor jeg og Kitto et godt stykke fra hverandre. En kjøretur på cirka 3 timer, litt avhengig av trafikken. 

På torsdag etter jobb tok han faktisk turen opp hit til Ål for å hente meg slik at jeg kunne få bli med ham på jobb på fredagen. Vi var ikke hjemme hos ham før kjempesent torsdag kveld, så det var egentlig bare å få fjernet sminken og hoppe i seng så fort vi var innenfor døren, ettersom vi skulle opp i 05-tiden. 

Jeg fikk ikke sove i det hele tatt, men spratt likevel ut av sengen da alarmen ringte, og fikk på meg klær og sminke. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en tendens til å få kjempestore pupiller når jeg ikke har sovet på noen dager. Sånn har jeg alltid vært, og det har faktisk hendt at folk har trodd jeg har vært rusa. 

Dette bildet tok jeg mot slutten av dagen. 1 stk Kitto som er drittlei lyskryss og biler som kjører i sneglefart. Haha.

Et eller annet sted i Oslo finner man dette fortauet. Se så fine mønstre på steinene, da! Snøkrystaller!

Denne bilen lå foran oss på et tidspunkt.

Kjempestilig julepynt, men jeg grøsser av tanken på den stakkaren som hadde jobben med å rigge den opp.

Å få være med på Kitto's jobb var faktisk kjempekoselig. Etter jobb på fredagen satte vi kursen mot Ål igjen, og her har vi egentlig bare slappet av hele helgen, med pizza på bordet og Toll (det er et program på tv2) på tv'en. 

Barndomsminner i ny form

Husker dere tegneserien W.I.T.C.H.? Jeg var 10 år gammel da den ble lansert på norsk og ble, i likhet med veldig mange andre i samme aldersgruppe, fullstendig hekta. Et eller annet sted falt jeg av lasset, så hvordan historien om de fem jentene og deres hemmelighet ender har jeg ingen anelse om.

Men nå, dere! Nå skal hele serien lanseres i bokform, så kanskje får jeg - og mange av dere som også falt av lasset - endelig vite hvordan det gikk med dem. Foreløpig er det utgikk tre bøker, jeg fikk den første i dag, skal bestille nummer 2 og 3 rett etter dette innlegget er postet, og gleder meg masse til de neste bøkene.

Dersom du selv er interessert i bøkene klikker du deg inn her fortest mulig, for de selges lynraskt.

Endelig min ♡

 I 2015 inngikk det kjente, franske merket Balmain et samarbeid med lavprismerket H&M. Resultatet ble en rekke limited edition klær og accessories som ble solgt ut allerede samme dag som de ble lansert.

Blant dem var en svart kjole med barokkinspirert perlebroderi, her frontet av Kylie Jenner.

Med en prislapp på 4500 kroner hadde jeg ikke råd til den, den gangen.

Det har jeg nå. 

Så for ikke lenge siden fikk jeg endelig kjøpt drømmekjolen. Jeg måtte riktignok gi over det dobbelte for den av hva den i sin tid opprinnelig kostet - sånn går det når ting skal være limited edition - men jeg er fornøyd likevel. 

Jeg har sett dem ligge ute til både 16 og 20.000 også, så det tatt i betraktning, føler jeg at jeg har  sikret meg drømmekjolen til en ganske grei pris.

Dette er for dårlig, VY!

 

I helgen som var tok jeg toget inn til Oslo for å treffe Kitto. Toget skulle gå fredag kveld klokken 19:10, men i typisk VY-stil ble jeg stående og fryse meg fordervet i en liten evighet før toget dukket opp klokken 19:53, ved spor 9 istedenfor spor 1.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at problemet slutter der, men nei da; jeg skulle jo hjem igjen også. Toget var på plass da jeg kom, jeg hoppet på og alt så ut til å gå greit - slik det oftest gjør, før det går galt. 

Vi - altså toget og jeg - ankom Ål stasjon, og ikke en eneste togdør ville åpne seg. Det vet jeg, fordi jeg løp fra vogn til vogn som en sinnsforvirret høne i desperat jakt etter en som ville slippe meg av. Til slutt var det endelig en som åpnet seg, og jeg kom meg heldigvis av før toget kjørte videre.

Jeg er med andre ord ikke veldig giret på å kjøre med VY i fremtiden, men kommer likevel til å gjøre det frem til jeg eventuelt tar lappen, rett og slett fordi det ikke finnes andre tilbud.

De siste dagene i bilder

 I helgen hadde jeg besøk av to flotte gutter. Den ene var Kitto, og den andre var hunden hans, Louigi. Han har to, men den eldste, Chanel, lot han være igjen hos foreldrene sine. Rasen heter Pomeranian. 

Her er vi på gåtur elvelangs i Ål, kommunen jeg bor i.

Vi har en veldig fin natur her på Ål, som jeg har vist dere tidligere, men det merkes at vi er på vei mot kaldere tider, noe som gjør at gåturer kanskje ikke frister så mye som de vanligvis gjør.

Dette gresskaret lå og råtnet i veien. En påminnelse om at Halloween er over for i år.

På lørdag var vi en tur innom biltema, og da sto denne bilen parkert utenfor. Jeg synes det er noe veldig stas over slike gamle biler, de gir meg en slags følelse av nostalgi og "enklere tider". Kitto deler ikke den samme oppfatningen, men det er ok. De færreste på min alder gjør det.

Uansett, det var veldig hyggelig med besøk i helgen.

En klein situasjon

Noen husker kanskje Daniel, eller Danny-O, som jeg gikk inn i forhold med som nittenåring. Etter at forholdet tok slutt for syv år siden har vi ikke hatt kontakt, før han brått la meg til på snapchat og lurte på om han kunne få overnatte hos meg i forbindelse med at han skulle besøke familie i Hallingdal. 

Fra før av vet jeg - takk facebook, som alltid foreslår ham som venn - at han de siste årene har bodd i Drammen med sin forlovede og hennes datter. Jeg regnet dermed med at det var han og forloveden, og eventuelt datteren, som da skulle ta turen. Jeg sa derfor ja til at de kunne få overnatte.

En av de siste dagene før jeg skulle komme, følte jeg likevel for å få dette bekreftet av ham. "Når kommer dere, og hvor mange blir dere? Regner med dama skal være med, men kommer datteren også?", tekstet jeg ham. "Nei, det blir bare meg", svarte han. Brått kjentes det helt feil alt sammen. "Beklager, men da må jeg nok si nei til den overnattingen. Det blir litt feil føler jeg, i og med at jeg er eksen din. Hadde det vært du og dama sammen så hadde det vært noe annet", skrev jeg tilbake. Han tok det fint, sa han sikkert kunne få overnatte hos noe familie, og lurte på om jeg ville ta en prat likevel. Jeg sa at det kunne vi. 

Her kommer imidlertid en artig plot twist:

For noen dager siden la en fyr som heter Kitto meg til på facebook. Vi skrev noen meldinger frem og tilbake, og han spurte raskt om han kunne sette oss som i et forhold på facebook. Jeg tenkte at her var en som skulle gjøre en ekskjæreste sjalu eller noe slikt, og sa at joda, jeg kunne vel spille med. Han sendte forholdsforespørsel, jeg godtok, og tenkte at det var det. Vel - jeg tok feil. Brått begynte fyren å kalle meg for kjæresten sin, og brått ville familien hans også møte meg. Jeg tenkte med meg selv "what the fuck?", og forsto ikke helt om han nå innbilte seg at vi var i et seriøst forhold, eller om han bare spilte en rolle for å kunne ta screenshots og vise til en sjalu eks eller noe.

Han ville treffes, og vanligvis ville jeg sagt nei, men i og med at jeg skulle treffe Danny-O, noe jeg helt ærlig gruet meg litt til på grunn av kleinhetsfaktoren, tenkte jeg at her kunne jeg gjøre noe smart: om jeg inviterte dem begge til å komme på samme dag og tidspunkt kunne jeg 1. Slippe å være alene med Danny-O, og 2. Slippe å være alene med denne fremmede fyren. Kjempelurt, tenkte jeg. 

Cirka klokken 13 dukket Kitto opp med en bukett med vakre roser. 

Vasen er herfra.

Danny-O dukket opp en times tid senere, og virket veldig ukomfortabel med at det var en annen fyr hjemme hos meg. Det var tydelig at han helst ville truffet meg alene, og han slettet meg faktisk fra snapchat etter at han hadde dratt. Jeg sendte en SMS og spurte hvorfor, men fikk ikke noe svar. Jeg gjorde meg opp noen tanker, men landet på at det fikk være samme faen. 

Kitto og jeg bestemte oss for å ta en tur til Flå og shoppe litt, og neste dag overrasket han meg med både frokost og et håndskrevet brev, noe jeg syntes var veldig koselig. Det er ikke så mange som skriver ting for hånd lengre, og det har liksom sin helt egen sjarm, synes jeg.  

Til helgen har vi faktisk snakket om en tur til Sverige, noe jeg ser veldig frem til. 

Spreke halloweenleggings

For sikkert hundre år siden (les: forrige måned) bestilte jeg meg disse spreke halloween-inspirerte leggingsene som kom i posten i dag, på selveste halloween. 

De oransje er herfra, mens de blå er herfra. Nettsiden sender ikke til Norge, og da må man må gå via her. Jeg var litt skeptisk om de ville passe ettersom de er "junior" (altså for barn) men størrelse medium sitter fint på meg, som normalt også bruker størrelse medium i "voksenklær". 

Pedoen hele landet elsker

Den 19.Mai 2000 ble to jenter på åtte og ti år funnet voldtatt, knivstukket og drept i Baneheia i Kristiansand. Kort tid senere ble to menn, Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen, siktet for ugjerningene.

Det skulle senere vise seg at drapene i Baneheia ikke var første gang Viggo og Jan Helge forgrep seg seksuelt på mindreårige. Jan Helge skal tidligere ha forgrepet seg på ei jente av ukjent alder, som ble tildelt 200.000 kr i voldsoffererstatning, mens Viggo skal ha forgrepet seg både som en engangshendelse på en da fem år gammel gutt, og gjentatte ganger på ei jente fra hun var syv til hun fylte ti år. 

Da Viggo ble pågrepet for drapene i Baneheia skal han spontant ha kommet med flere kommentarer. Blant annet skal han ha sagt "jeg visste det ville skje" og spurt: "er Jan Helge også tatt?". Likevel har han alltid hevdet at han er uskyldig og bedt om at saken gjenopptas. I går, fredag 21.Oktober, ble han frifunnet etter å ha sittet 21 år i fengsel. 

FOTO: Illustrasjonsfoto. Jeg har ikke lov å bruke bilder av de involverte uten å innhente tillatelse fra dem.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg etter at Viggo ble frifunnet. Utallige gratulasjoner strømmer på. Mange peker på at han burde få en klekkelig erstatning på flere millioner kroner for det han har vært utsatt for. Brått har mannen som tidligere ble sett på som et avskum nærmest fått status som folkehelt. 

Dette overrasker meg. Selvsagt er det fint at han ikke lengre soner en dom for drap han - angivelig - ikke har begått, men det forbauser meg hvor villige folk er til å tilgi og glemme. Glemme at selv om han kanskje ikke hadde noe med voldtekten og drapet på disse jentene å gjøre, har han tidligere tilstått seksuelle overgrep mot barn i tilsvarende alder. 

Vanligvis, når det i media kommer frem at en person har forgrepet seg seksuelt på barn, hersker det en generell enighet nordmenn imellom om at vedkommende bør sperres inne på livstid, få penis fjernet kirurgisk, mishandles eller tas livet av. Når det kommer til Viggo kan man derimot få inntrykk av at hans pedofile tendenser og det/de livene hans seksuelle lyster har ødelagt psykisk, ikke betyr noe. Folk synes å være enige om at Viggo er en kjernekar, en godgutt, ene og alene fordi han ikke er drapsmann. 

Viggo har gått fra å være en morder alle hater, til å bli en pedofil som hele landet elsker. Spør meg ikke hvordan, spør meg ikke hvorfor - for meg er det fullstendig ubegripelig. 

Spiseforstyrrelsen ingen snakker om

I går skrev Dagbladet en artikkel om at artisten Lizzo kommer til Norge.

Lizzo er jo som kjent av det rundere slaget, og blant kommentarene på artikkelen er det opptil flere som nevner dette. "Heier på henne, på tide noen fronter oss som har kurver", skriver èn. En annen skriver: "Aldri hørt om henne, men sexy og flott kan man være selv som stor. Burde vært flere modeller som har litt på kroppen, skal man få ned denne trenden blandt de unge som ødelegger kroppene sine".

Det er også opptil flere kommentarer som forteller at de synes hun er vakker og flott, og at det er fint å se ei dame som står imot kroppspresset. Slike kommentarer finner man aldri på artikler om normalvektige, eller undervektige, mennesker - da skal gjerne kritikken hagle til et punkt hvor det minner om mobbing. 

Jeg føler vi må snakke litt om dette. Å være stor er ikke på noen måte verken bedre, sunnere eller "mer riktig" enn å være tynn. Å hylle ei overvektig dame for at hun med sin størrelse er et forbilde for andre store jenter, er like feil som å dra frem ei tynn jente og hylle henne for å være et forbilde for andre tynne jenter. Bare fordi ei jente ikke sulter seg, teller kalorier eller spyr opp igjen maten, betyr det nemlig ikke at hun ikke har spiseforstyrrelser.

Oksehunger er spiseforstyrrelsen ingen snakker om. Den kjennetegnes ved at man spiser veldig store mengder, ofte veldig usunn, mat. I likhet med de mer kjente spiseforstyrrelsene anoreksi (sulting) og bulimi (kaste opp maten) som gjerne går hånd i hånd, er også oksehunger en spiseforstyrrelse som tar liv. Mange liv. Disse menneskene spiser seg, bokstavelig talt, til døde.

Likevel har media de siste årene løftet disse menneskene opp og frem, inkludert helsefarlig store mennesker i modellbransjen, i et forsøk på å normalisere det hele. En kontrast til trenden med å telle kalorier, trene, og tenke over hva man putter i seg.

Jeg, personlig, synes det er skummelt. For visst skal man kunne unne seg kake i en bursdag, eller en skål med iskrem når man er lei seg, eller pinnekjøtt og grøt til jul - men vi skal ikke ukritisk stappe i oss alt mulig, hele tiden. Det er ikke bra for noen. Verken for selvfølelsen eller helsen. Det er faktisk like ille som å aldri unne seg noe som helst.

Bilder fra helgen

Jeg fylte 32 år på lørdag. I den anledningen hadde lillesøster og samboeren hennes tatt turen opp til Ål for å besøke meg. 

Jeg har ikke så mye å vise dere fra fredagen, det gikk hovedsakelig i middag og tv-glaning fordi de har her såppass sent på kvelden og sikkert var kjempeslitne etter fem timers kjøretur, men på lørdagen var vi en del ute. Det skulle jo være fårefestival i Gol, og denne tenkte jeg det kunne være moro å få med seg når vi likevel skulle ut.

I bilen på vei til Gol. Looking fresh as fuck - eller bare ikke.

Turistene foran en fancy busk.

Traktorparade i gaten.

Sånt noe hadde ikke by-folket sett før. Haha neida, det kan jeg jo ikke si - jeg er jo fra byen selv, også. 

Tilbake på Ål poserer lillesøster og samboeren hennes foran bilen før vi bestemte oss for å ta en gåtur. 

Kjæresteparet med meg som paparazzi i bakgrunnen.

Vi fikk se regnbuen!

Søstrene sisters!

Poserer på ei bru - hvem skulle tru?

Utsikten fra brua. Visst har vi fin natur på Ål?

Ruben, som samboeren til lillesøster heter, i solnedgangen!

Mini kommer på besøk

I morgen fyller jeg 32, og i den anledningen har lillesøsteren min og samboeren hennes bestemt seg for å ta turen fra sørlandet og opp hit til meg. Dette er den aller første gangen lillesøster kommer på besøk, så jeg er veldig spent, og gleder meg noe enormt.

For anledningen har jeg laget cupcakes. Jeg presterte å fucke opp på frostingen, men de ble ikke så gale, alt i alt.

Slik lager du tacoskaller

Husker dere pizzaskallene jeg delte med dere i slutten av august? Dette er litt samme greia, bare i taco-versjon, og mye bedre.

Den ene skallen er, som dere ser, halvspist. Jeg er ikke proffblogger, så det var like greit å ta seg en jafs mens jeg tok bilder, tenkte jeg. Hvordan ellers skulle jeg vite om de smakte bra nok til å deles på bloggen?

For å lage dem selv trenger du:

Hodeskalleform
(min er herfra. Denne siden sender ikke til Norge, så da må du gå via her).

eldorado tynn pizzabunn (kjøpes på kiwi)

Kjøttdeig

Tacokrydder

Revet ost

ønsket fyll
(fks mais, jalapeño, salsa, nachochips o.l.)

pizzakutter (eller kniv/saks)

Slik gjør du:

Sett ovnen på 190 grader varmluft over-og undervarme. Rull ut pizzadeigen. Du kan gjerne kjevle eller strekke den litt ekstra. Legg hele deigen over formen, press ned i formene. Stek kjøttdeig, rør ut tacokrydderet med litt vann, bland inn i kjøttdeigen, stek videre. Slå av plata, hiv oppi revet ost og annet fyll, rør rundt til alt er godt blandet, og fyll i formene. Klipp/kutt deigen slik at du lett kan brette den over for å forsegle fyllet inne i hver enkelt form. Trykk godt i kantene. Sett så formen i ovnen og vent til deigen er gyllenbrun, cirka 11-13 minutter. På bildet ovenfor har jeg slengt litt Pizza&Kebab-dressing oppi, men dette bestemmer du selv.