Slik feirer jeg anti-jul

 Jeg har aldri vært noe særlig glad i julen. Som barn forbant jeg den ofte med stressede – og dermed også sure – voksne, kleine familiesammenkomster, og mat jeg ikke likte. Jeg var dessuten livredd julenissen og hadde en merkelig forestilling om at han var djevelen selv, så det å få nissen på besøk på julekvelden var mer marerittet enn drømmen. I tillegg er jeg motstander av kristendommen, så det å synge at jeg "er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født", er virkelig ikke noe jeg gjør frivillig. 

Derfor har jeg gjort min egen lille vri på høytidsfeiringen, og feirer nå det jeg kaller en anti-jul: en høytid hvor fokuset ligger på å stresse ned og ha kvalitetstid med familie og gode venner, fremfor å feire fødselen til fiktive karakterer i eventyrbøker, tømme lommeboken og stresse helsen ut av seg.

Hva synes dere? Anti-julestjernen (pentagrammet) har jeg faktisk laget selv.

Det begynner å ligne et liv

I går kveld, rett før leggetid, fant jeg ut at nå skulle jeg jammen ta i et tak. Så nå er treet oppe og pyntet, lysene hengt der de skal henge, duk lagt på bordet, og alle gaver pakket inn. Sengetøy er lagt på gjestesenga, som også ble satt opp i går, og det aller meste er klart til lillesøster og gjengen kommer for å feire anti-jul den tjuesjette desember.

Elendig service fra Ikea

Her om dagen kjøpte jeg et par kommoder på IKEA, og betalte 2000 kr for hjemlevering. En noe stiv pris for levering, syntes jeg, men da skulle det også inkludere at varene ble båret inn i boligen og satt der jeg selv ønsket. Når man er ei lita jente på 165 cm som ikke trener styrke, er slike ting verd å betale for; jeg hadde jo aldri klart å flytte varene på egenhånd.

IKEA holdt meg oppdatert hele veien, og jeg fikk vite at varene ville leveres rundt klokken 13 i dag. Ganske så riktig; klokken 12:36 ringte de fra IKEA og lurte på om jeg kunne komme ut, da de slet med å finne frem. Jeg tok på meg sko og gikk ut for å møte den store bilen som sto ved postkassene.

Det første som da skjedde var at den ene av de to mennene i varebilen hoppet ut og ga meg et skjema. Jeg måtte underskrive på å ha mottatt leveransen, noe som selvfølgelig er helt vanlig, og som jeg gjorde uten å tenke over det. Deretter begynte han å lempe ut varene. Jeg tenkte det var rart at de ikke ville kjøre opp bakken først så det ble kortere å bære, men gadd ikke si noe på det; jeg legger meg ikke opp i hvordan folk gjør ting, så lenge de blir gjort.

Jeg tenkte jeg skulle være grei å hjelpe til med bæringen, så jeg tok de to minste eskene og slet meg oppover bakken med dem. Da jeg var på vei ned igjen så jeg han lempe av de to siste og gå foran igjen. Jeg tenkte han skulle gi beskjed til sjåføren at han trengte bærehjelp – men nei, han satte seg inn, og avgårde kjørte de!

Jeg så dem parkere litt lengre borte. Fra der de sto hadde de god utsikt til eskene som fremdeles lå på veien, og til meg. Jeg tenkte de skulle komme ut og hjelpe meg, så jeg forsøkte å flytte på eskene selv. Tenkte jeg skulle ta det jeg klarte, men det var tydelig at jeg slet. De to mennene i bilen kom aldri ut for å hjelpe. De satt bokstavelig talt bare og glante på meg. Naboen, derimot, kom for å hjelpe. Heldigvis!

Først da naboen var på vei ned igjen og alle eskene var båret opp, så jeg varebilen kjøre sin vei. De hadde sittet og sett på meg og naboen hele tiden, uten å hjelpe til det minste.

Så i bunn og grunn har jeg betalt IKEA 2000 kr for at leveranseteamet deres skal sitte i bilen sin og se på meg mens jeg forsøker å flytte esker som helt tydelig er alt for tunge for meg. Kjekk underholdning sikkert, men jeg kommer ikke til å bestille hjemlevering derfra igjen. 

Happy new hair

Hva synes dere, kler jeg neon? Selv er jeg i alle fall veldig fornøyd, og kommer antagelig til å bruke denne fargen igjen, selv om det ble et voldsomt klin på hender og ansikt. Haha. Minn meg på å bruke hansker neste gang, for den går helt seriøst ikke bort. Ikke med vanlig håndsåpe, ikke med sitron, ikke med antibac, zalo, dusjsåpe, tannkrem.. Fargen sitter godt. Jeg krysser fingrene for at den sitter like godt på håret som den gjør på huden. I så fall kommer jeg til å ha den for alltid.

Gi slipp på dem som gir slipp på deg

Sist gang jeg oppdaterte dere på livet mitt var jeg midt i et flytteprosjekt. Jeg bodde fremdeles hjemme i mitt eget hus, sammen med ekskjæresten. Nå har jeg bodd for meg selv noen ukers tid, og det var først i dag jeg fikk ordnet internett, slik at også bloggen får blitt med på reisen videre.

Det er uvant å bo alene. Jeg har alltid trodd jeg var et menneske som likte stillhet og alenetid, men de siste ukene har jeg kjent på at jeg kanskje ikke gjør det likevel. En gang i blant, absolutt, men hele tiden? Nei. Blir det for stille, og blir jeg for mye alene, får jeg tid til å tenke over ting jeg ikke burde tenke over. Jeg kjenner på en følelse av at jeg ønsker å ha noen i livet mitt. Ikke en kjæreste, men en god venn som kan stikke innom et par ganger i uken. Noen jeg kan le med, se filmer med, skravle med … Så jeg slipper unna meg selv og mine egne tanker litt.

Samtidig vet jeg at jeg egentlig ikke vil det likevel. Jeg vil det bare akkurat nå, fordi jeg er i en tilvenningsprosess hvor det å være helt alene kjennes uvant og ensomt. Med tiden vil det komme seg. Med tiden vil jeg sette pris på stillheten igjen. På ensomheten. På det å ikke være avhengig av et annet menneske og det han eller hun kan gi meg. For jeg vet, så alt for godt, at alt et annet menneske kan gi meg, kan de en dag våkne opp og ta ifra meg igjen. Man vinner ingenting på å åpne seg opp for muligheten til å bli såret igjen. Ikke i det lange løp, i alle fall.

Akkurat i dag er jeg tiltaksløs. Jeg orker ingenting. Det er femten skritt ned på butikken, men jeg orker ikke gå dem. Jeg har mat i fryseren, men jeg har ikke lyst på den. Jeg er ikke trøtt, men jeg orker ikke være våken. Jeg vil blogge, men hodet henger ikke med, og jeg klarer ikke formulere brukbare setninger. Hodet mitt kjennes ut som en eneste stor ubrukelig gugge av hjernemasse uten aktivitet.

Det kommer nok av at jeg har vært så aktiv de siste dagene. Helt siden jeg flyttet har jeg vært bestemt på at «nå må det skje ting!», og det helst på sekundet. Jeg synes alle andre er så forbanna trege når det kommer til slike ting. No offense. Jeg vil bare bli ferdig, rett og slett. Si adios til det gamle livet, og starte på nytt. Fylle mitt nye liv med ting som gir meg glede. Mennesker som faktisk vil ha meg i livene sine.

Dèt, om noe, er mitt mål for den kommende tiden: slutte å prøve så hardt å holde på folk som ikke prøver å holde på meg. Gi slipp på dem som ikke gir meg noe tegn på at de bryr seg om meg. Droppe alle jeg føler at jeg ikke kan stole på, og slette alle nummer til mennesker jeg ikke hører fra i løpet av fire uker.

Siden sist @ Livingdoll

God mandagskveld! Det har vært stille på bloggen noen dager nå, og derfor tenkte jeg komme med en kjapp oppdatering.

 Den tjuefjerde September fylte jeg 31 år. Dagen fikk for det meste passere i stillhet, avbrutt med et og annet «gratulerer» på facebook og SMS. Jeg og Lena - ja, den Lena - tok en tur på kafè og skravlet litt. Hvordan vi kom i kontakt er en historie jeg skal fortelle en annen gang. 

Den tjuefemte September var det meldt snø, og jeg fikk en anelse panikk av tanken på alle tingene mine som fortsatt sto nede hos Christian og som jeg plutselig så for meg at jeg måtte dra hjem med i tidenes snøstorm. Derfor sendte jeg Christian en snap med at jeg «kommer på søndag», men ombestemte meg veldig kjapt og tenkte at den turen kunne jeg egentlig ta der og da. Dermed hev jeg meg på VY-appen, sjekket når neste tog gikk, bestilte billett, og dro i vei.

Den tjuesjette September var det på tide å dra hjem igjen. Lettere alkoholpåvirket, underernært på søvn og med hundreogørtogførti ting la jeg i vei mot togstasjonen. Der møtte jeg et par som hadde problemer med bilen og som ville bestille tog hjem isteden. Toget var utsolgt, så jeg foreslo buss, noe de syntes virket som en grei løsning. På toget satt jeg i halvsøvne til jeg hørte ordene «ål» og «stasjon». Gikk av, dro tingene mine hjemover, og hadde akkurat fått lagt dem fra meg da Lena plutselig sto utenfor. Vi skravlet litt, jeg satte pilsen i kjøleskapet, og er en anelse usikker på hva jeg gjorde resten av kvelden, egentlig.

 I dag, den tjuesyvende september, har jeg stått opp, dusjet, gått på butikken for å kjøpe meg mat fordi jeg var drittlei hodepine, ryddet litt i tingene mine, skravlet litt med Lena, skravlet med lillesøster på telefon, vært på gåtur, vært i dusjen igjen, betalt regninger… Det var en plan inni der om å lage meg middag, men den glemte jeg bort. Det ligger også en plan der om å få i gang noe rutiner igjen. Dem skal jeg skrive ned når jeg er ferdig med dette blogginnlegget.

31 ting jeg har lært på 31 år

Om fire dager fyller jeg 31 år, og akkurat som i fjor (og året før der, og året før der) tenker jeg dele en liten liste over ting jeg har lært i løpet av all den tiden jeg har vandret tilsynelatende meningsløst omkring på jordens overflate. Klare? 3,2,1 kjør!

01.♥ En person som virkelig liker deg vil aldri sette seg selv i en situasjon hvor de står i fare for å miste deg.

02.♥ Setningene «ha en fin dag» og «nyt dine neste 24 timer» betyr det samme, men den ene høres hyggelig ut, og den andre låter som en trussel.

03.♥ Sangene «it’s raining men» og «let the bodies hit the floor» beskriver samme scenario, men fra forskjellige perspektiv.

04.♥ Å være modig betyr ikke at du aldri blir redd. Å være modig betyr at du ikke lar din egen frykt stoppe deg.

05.♥ Jo lengre du lever i fortiden, jo mindre fremtid har du.

06.♥ Det som opptar tankene dine, kontrollerer livet ditt.

07.♥ Folk kan lyve med ord, men handlingene deres vil alltid avsløre hva de egentlig mener

08.♥ Ikke vær redd for folk som sier, skriker eller skriver at de skal drepe deg. Ved å gjøre dette har de nettopp gjort seg selv til hovedmistenkt dersom det skulle skje deg noe, hvilket betyr at det er i både din og deres beste interesse at det ikke skjer deg noe. Tenk på det: Hvis de faktisk ønsket å skade deg, hvorfor advare deg på forhånd?

09.♥ En normal, frisk menneskehjerne ønsker kontakt og nærhet til andre mennesker. Det er et av våre mest grunnleggende behov. Traumer omprogrammerer hjernen vår til å se nærhet og kontakt som noe utrygt og farlig. Det er derfor traumatiserte mennesker sliter med å skape/opprettholde sunne relasjoner til andre mennesker.

10.♥ Den som er minst følelsesmessig involvert, kontrollerer situasjonen.

11.♥ Det koster ingenting å være en hyggelig person, men mange tar seg likevel ikke råd til det.

12.♥ Både kvinner som er naturlig sterile, og kvinner som har sterilisert seg av eget valg, kan ha menstruasjon. Man kan også ha menstruasjon når man er gravid.

13.♥ Den beste medisinen mot sorg er ikke glede, men kjærlighet. Glede er når du sier til en trist person at «du har mye å være glad for», «tenk positivt» etc. Dette hjelper svært sjelden. Kjærlighet, derimot, er når du gir dem en klem, kjøper med favorittgodteriet deres fra butikken, lar dem vite at du er der for dem, og spør hvordan du kan hjelpe.

14.♥ Huden din fornyes hver 28.dag. Leveren din hver femte måned. Knoklene dine hvert tiende år. Kroppen din lager disse cellene ved å ta fra maten du spiser. Du er, bokstavelig talt, hva du spiser.

15.♥ En person som alltid lever i sin egen komfortsone vil aldri vokse mentalt. Vi vokser ved å utfordre oss selv

16.♥ Den kjemiske formelen for kjærlighet er dopamin + serotonin + oksytocin (C8H11NO2 + C10H12N20 + C43H66N12012S2) og kan lett fremstilles i et laboratorium. Man skal imidlertid være klar over at den minste lille feil i blandingsforholdene vil fremkalle ekstrem paranoia, schizofreni og sinnsykdom (galskap).

17.♥ Den beste måten å vinne en krangel på er ikke å heve stemmen, men å stille spørsmål. Ved å stille spørsmål blir motparten tvunget til å tenke mer nøyaktig gjennom sine argumenter, noe som gjør at han eller hun ofte oppdager feilene i sin egen logikk.

18.♥ For å finne ut om en person lyver, se på hendene deres. En person som normalt bruker hendene mye vil ofte holde dem stille dersom de lyver. En person som normalt holder hendene rolig, vil ofte bruke dem mye hvis de lyver. Andre tegn man kan se etter er økt puls, flakkende blikk og manglende detaljer i historiene deres.

19.♥ Om du vil at en person skal lytte til deg, start samtalen med ordene «jeg burde sikkert ikke fortelle deg dette».

20.♥ Du kan drepe folk med epler. Du vil trenge omtrentlig førti epleskrotter (2000 frø) for å ta livet av et normalt, voksent menneske. Knuste eplefrø inneholder amygdalin, som blir omdannet til hydrogencyanid (blåsyre) i kroppen. I store nok doser kan dette ta livet av et menneske i løpet av få minutter. 

21.♥ Man kan ikke styre følelser, men man kan styre handlinger. Det er lov å bli forbannet, men det er ikke greit å slå. Det er lov å bli forelsket i noen som har kjæreste, men det er ikke greit å by seg frem. Uansett hva man føler, så har man alltid et valg: handle etter impuls, eller snu seg og gå. Et menneske som konstant bortforklarer sine handlinger med følelser, er et menneske som ikke er voksent nok til å ta ansvar.

22.♥ Man aksepterer den kjærligheten man tror man fortjener.

23.♥ Det er bedre å være singel enn å være sammen med feil person.

24.♥ En person som overtenker er også en person som over-elsker.

25.♥ Vi dømmer oss selv etter intensjoner og andre etter deres faktiske handlinger. Det er derfor mange mennesker har et helt annet inntrykk av seg selv – OG DEG – enn du har selv.

26.♥ Mennesker med angstlidelser har en tendens til å se de samme filmene/tv-seriene flere ganger. Dette er fordi de allerede vet hva som kommer til å skje, hvilket gir dem en følelse av trygghet.

27.♥ Jenter som har det dårlig i et forhold, slutter å ha lyst på sex. Gutter som har det dårlig i et forhold, har kun lyst på sex.

28.♥ Dersom en du lurer på om noen er interessert i deg, se på pupillene deres. Om pupillene utvider seg når de ser på deg, er det enten fordi de synes du er visuelt tiltrekkende, eller fordi de er rasende på deg.

29.♥ Man må hjelpe seg selv før man kan hjelpe andre. En person uten livsgnist, som stenger seg inne og vil ha alle på avstand, er ikke til hjelp for noen. 

30.♥ Coronavaksinerte kan fremdeles få og videreføre smitte.

31.♥ Religion og penger er roten til alt ondt.

The "hoe" in "home"

I nesten to måneder, fra 3.Juli og frem til dags dato 27.August, var jeg på besøk hos en fyr som heter Christian. Det har vært en veldig fin tid. Jeg har blitt kjent og funnet tonen med mange hyggelige mennesker, fått hele denne bo-med-eksen-som-har-ny-kjæreste-greia litt på avstand, og fått tid til å senke skuldrene, slappe av, tenke gjennom en del ting og roe meg ordentlig ned. Jeg er så utrolig takknemlig for den tiden jeg har hatt hos Christian, og de menneskene jeg har møtt, og den personen han er.

Med dèt sagt; jeg var bare på besøk, og det innebærer at man må dra hjem en dag. Så jeg er hjemme, med kattene mine som jeg har savnet og faktisk vurderte å ta med ned til Christian på et tidspunkt, og med eksen. Vi har landet på at han skal få huset. Rettere sagt, han har bestemt, og jeg tenker at det får nå være samme faen, jeg orker ikke raseriet hans, kranglene, dramaet, alt det der. Det er liksom ikke "mitt" hjem lengre uansett, føles det som. Så mye som Eslena har gjort dette til sitt hjem, føles det som om det er jeg som kommer på besøk til et annet par. They took my home and made the m silent, for å si det sånn. 

Max relax

I dag er det max relax her hos Christian. Vi er så slappe begge to at ingen av oss orker stort mer enn å gå tur-retur kjøkkenet, tror jeg. Men det er koselig med en chilledag også. Jeg har prøvd å engasjere ham i Buffy the vampire slayer, uten hell. Det ble "The last man on earth" isteden. Noen som har sett den? Helt sinnsyk serie. 

Kunsten å grille med varmepistol

I kveld, rundt klokken 22, fikk Christian det for seg at vi burde grille. Litt kjapp leting avslørte at det ikke fantes verken grillkull eller ved å oppdrive. Så hva gjorde vi da?

Christian fant en stor blokk med sagflis, lempet den i grillen, pakket litt papir rundt den og tente på. Da ikke dette resulterte i bålet han hadde sett for seg, var det bare å gå inn igjen, hente litt olje og helle på. Ingen effekt. Nei vel, da hentet han antibac’en. Helte over sagflisblokken, og varmet opp med varmepistol. Så sto vi der i hagen i mørket som to idioter begge to, og glante på at blokka med sagflis sakte forvandlet seg til en stor klump med kull.

Mirakelenes tid var tydeligvis ikke forbi, for jammen brant blokka. Kotelettene ble slengt på, nå skulle det bli grillings!

Det endte med at da kotelettene var stekt, potetsalat og bestikk lagt frem, fant vi ut at vi ikke turte ta sjansen på denne maten likevel. Det virket liksom litt utrygt, med tanke på at vi både hadde hatt antibac og faens oldemor på blokka før den brant. Men moro hadde vi det, i alle fall.

Kan ikke gå sånn, men gjør det likevel

Hva synes vi, kler jeg masse små fletter? Jeg flettet egentlig håret bare for å få krøllene som kommer når man tar ut igjen flettene, og hadde ikke tenkt å vise meg slik offentlig, men så trengte Christian noe på butikken, så da fikk det bli som det ble. 

Ett av mine få ikke-svarte plagg

Sist gang jeg var hjemme hentet jeg denne kjolen. Det er tross alt sommer, og jeg tenkte at en sommerkjole er jo mye mer behagelig i varmen enn bukse og topp. Spesielt med tanke på at buksene, genserne og toppene mine har en tendens til å være mørke/svarte i fargen.

Kjolen har egentlig bare blitt hengende hjemme hos Christian etter at jeg hentet den, føler kanskje den er litt for pyntet for å bare sitte i sofaen og glane TV, men i dag var alt annet til vask av både mitt og hans, så da fikk den gjøre nytten.

Saken ble ikke bedre av at Christian trodde det var en brudekjole. Greit nok at jeg kan være "litt spesiell", men såpass spesiell at jeg drar med meg brudekjole ned til en fyr jeg ikke engang er sammen med, for å sitte hjemme hos ham i den og se på tv? Nei, det får da være grenser.   

Helt sjukt

Hellu. Jeg er fortsatt syk, og helt ubrukelig. Ikke like ille som i går, men ille nok. Christian tar godt vare på meg, og det setter jeg pris på. Jeg er ikke vant til slik omtanke. 

Ær'e flaskesjuka æ?

Jeg våknet i dag og følte meg ikke bra. Vondt i halsen, rennende nese og hodepine. Varm, slapp og jævlig. Jeg hoppet i dusjen og gikk på butikken, men formen ble ikke bedre, verken av dusj eller frisk luft, så det spørs om det ikke blir en supertidlig kveld.

Noe legetime er i alle fall ikke aktuelt. Nå for tiden kan man jo faen ikke se i feil retning engang, uten at man må testes for flaskesjuka (Corona. Get it? Corona = pils = serveres på flaske = flaskesjuka). Jeg har det jævlig nok fra før, trenger ikke voldtas i nesa på toppen av det hele, liksom.

Håret etter farging

Som jeg nevnte her om dagen så drev jeg å farget håret. Slik ble resultatet:

På dette bildet var håret fortsatt vått, og jeg var på vei til togstasjonen. Derfor ser det mørkere/mer rosa ut enn det egentlig er. Dere så det vel kanskje på bildet fra i går hvor lyst det faktisk er når det er tørt. Hvis ikke får dere en liten update her:

Nå er riktignok begge disse bildene tatt ute i dagslys. Jeg føler det ser mer lakserosa ut inne...?

For å oppklare en del ting

 
De fleste av dere har nok fått med dere at jeg har tilbrakt mer eller mindre hele juli måned hos Christian, som altså er en kamerat av eksen min. I den forbindelsen er det – ikke overraskende – noen som har spurt meg om jeg har ‘flytta inn hos’ denne fyren i et forsøk på å såre, hevne meg på, eller gjøre eksen min sjalu.

Helt ærlig blir jeg provosert av slike spørsmål. Det provoserer meg at folk tror jeg er så barnslig at jeg føler noe behov for å «ta igjen på» eksen min, og at jeg attpåtil er så egoistisk/kynisk at jeg vil bruke en uskyldig tredjepart til å gjøre det. Jeg tenker at mennesker som i det hele tatt vurderer at jeg kan ha slike intensjoner, umulig kan kjenne meg særlig godt.

 Alle og enhver kan gå tilbake i arkivet her på bloggen og lese hvordan jeg endte opp hos Christian, og forhåpentligvis da forstå at det ikke var planlagt. At jeg har endt opp med å være her såpass lenge som jeg faktisk har vært, var heller ikke planlagt. Originalt skulle jeg reist hjem igjen fjerde juli, men ekskjæresten ble pissforbanna så fort jeg nevnte at jeg skulle hjem. Christian ønsket at jeg skulle være lengre hos ham. Valget var dermed ganske enkelt. 

Det har aldri vært min intensjon å gjøre min ekskjæreste sjalu eller på noen måte såre ham. Sjalusi, slik jeg ser det, er noe man forsøker å lokke frem i en annen person fordi man er interessert i ham/henne, ellers er det meningsløst. Jeg kan si hundre prosent ærlig at jeg har mistet all interesse for min ekskjæreste, og det vil aldri være aktuelt fra min side å prøve på nytt. Det eneste jeg vil i henhold til vedkommende, er å kunne legge dette kapittelet av livet mitt bak meg og etterlate både ham, dama hans og hele situasjonen der den hører hjemme: i fortiden. 

Drar jeg hjem vil jeg bli tvunget ut på flere timer lange gåturer, og vil måtte svi av tusenlapper på å bo på hotell hver gang jeg ikke finner andre steder å oppholde meg. Christian har gitt uttrykk for at han gjerne vil ha meg her, og jeg ser på det som en bra løsning for alle parter: jeg slipper å deale med Eslena-dramatikken, og Eslena selv får fred fra meg. Stort sett. 

Hjem en tur

Bildet under tok jeg mens jeg satt og ventet på toget i dag morges. Hadde egentlig håpet noen kunne kjøre meg tur-retur ettersom jeg bare skulle hjem på besøk til huset jeg eier med eksen og hente et par småting før jeg reiser tilbake til Christian, men når flere av de som ble spurt krevde en tusenlapp eller mer til for reisen, tenkte jeg at fuck it, jeg tar toget til 112 kr, så får det heller være at jeg må være hjemme noen timer før jeg kan reise ned igjen.

Uansett, akkurat nå sitter jeg hjemme "på besøk" i mitt eget hjem, med hårfarge i håret. Har hatt en hyggelig samtale med eksen. Han kan være trivelig i blant, når han gidder. 

Å komme på besøk til meg selv

Som jeg nevnte for et par dager siden så oppdaget jeg, da jeg var hjemme en kort tur, at min eks og Lena - heretter omtalt som Eslena, som en slags mashup av navnene deres - har tatt seg friheten å sette opp et bilde av seg selv i stuen vår. Et kyssebilde. Av DE TO. I MITT hjem. Riktignok vårt hjem - jeg og eksen sitt - om vi skal være helt korrekt på det, men hvertfall ikke Lena's hjem. 

Jeg får lyst til å rope "HEI! Det er fremdeles mitt hus du horer deg rundt i!", for det føles virkelig som om det har gått helt i glemmeboken for dem begge to. Attpåtil er det kun jeg, hundre prosent alene, som betaler alle kostnadene forbundet med huset. Også dette ser ut til å ha gått rett i glemmeboken. Jeg gidder ikke sette himmel og jord i bevegelse over dette her, men selvsagt er det provoserende at frøken jeg-har-mann-og-barn-hjemme-hos-meg-selv-men-fuck-dem-for-jeg-vil-knulle-ei-annen-jentes-samboer-isteden føler seg såpass husvarm i mitt hjem at hun tar seg friheten å sette frem et bilde av at hun kliner med samboeren min. Hei, Lena, om du leser dette: kan ikke DU begynne å betale litt utgifter der hjemme, siden det er du som tydeligvis bor der? 

Vel, fun fact, Eslena: på et eller annet tidspunkt skal jeg faktisk hjem igjen. Jeg og Christian er ikke kjærester, vi er ikke samboere, jeg er kun på besøk, noe som betyr at jeg på et tidspunkt skal hjem igjen. Til mitt eget hus. Hvor jeg betaler. Så dette her med å prøve å få mitt hjem til å se ut som "House of Eslena" - det ville jeg revurdert.

Alvorlig talt, Lena: du knuller allerede min samboer, i min seng, sitter i min sofa og ser på min tv, koser med mine katter, dusjer i min dusj, i mitt varmtvann, som jeg betaler for - hva med å prøve å ha såpass respekt for et annet menneske at du i det minste lar være å brette ut klinebildene deres på samme måte som du bretter ut fitta? 

Mitt hjem er tydeligvis ditt hjem

Jeg er hjemme igjen en kort tur og planlegger å reise nedover igjen til Christian i løpet av kvelden. Mens jeg har vært borte har eksen og den nye jenta hans - Lena som hun heter, jeg vet ikke om jeg har nevnt det før? - ordnet litt hjemme. Helt ok for meg, selv om jeg må innrømme jeg har litt blandede tanker om at det i stuen nå er et innrammet bilde av ham og kjæresten som kysser. For all del et fint bilde, men til syvende og sist er det mitt hjem også, noe herren og frøkna ser ut til å ha glemt.

Samme kan det i grunn være. Jeg hiver noen nyvaskede klær i bagen og fucker off. Det er koseligere å være hos Christian uansett.

Sharing is caring

En morsom ting jeg fant ut her for et par dager siden er at jeg og Christian faktisk bruker samme størrelse i klær. Så rett som det er låner jeg en genser. Veldig kjekt. 

Jeg ser jo ut som Norges sureste menneske på dette bildet, men jeg er ikke det, altså. Bare sløv/trøtt.

Dagen derpå

Haha, sjekk frøkna med gårsdagens sminke og Christians genser på vei til butikken for å kjøpe frokost. Kjempevakkert! Dette bildet tok jeg faktisk den dagen jeg egentlig skulle reise hjem, altså dagen etter festen. Dere vet, den dagen eksen gikk rett i trassalder-oppførselen så fort han hørte at jeg tenkte meg hjem igjen til mitt eget hus, og det endte med at jeg rett og slett bare dreit i det. 

Her har jeg vært de siste dagene

Helgen som var skulle eksen ha overnattingsbesøk av den nye dama si - Lena, som hun heter - for n'te gang. Jeg var sliten, men han gjorde det klart at jeg ikke fikk være hjemme. Så det endte med at jeg måtte finne meg et sted å tilbringe helgen likevel, enda så lei og utslitt jeg er. Jeg tok en telefon til Pæddings - en kamerat jeg har kjent siden 2015 - og hørte litt spontant om vi skulle ta en tredagers fest hjemme hos ham i helgen. Dette var han veldig positiv til, så jeg hev meg på toget til Flå, hvor han hentet meg. 

Da vi stoppet ved McDonalds tenkte jeg at vi like gjerne kunne invitere med oss Christian også. Hvem er Christian? Vel, han er en fyr som bor i nærheten av McDonalds, og er en kamerat av både Pæddings og eksen min. Hvorfor tenkte jeg så på Christian, lurer du? Vel, to grunner. Den ene er at han faktisk tok kontakt meg med rundt juletider. Den andre grunnen er at jeg alltid har syntes litt synd på Christian og fått et inntrykk av at vi er veldig like, fordi eksen alltid har snakket veldig mye om ham, og malt et slags bilde av en fyr med svært lite sosialt nettverk, som bare sitter inne og ikke har det så greit. Og det? Vel, det er jo i stor grad meg også. Så jeg tenkte jeg skulle spasere bort, banke på døra og høre om han ikke ville være med meg og Pæddings på fest. 

Det hadde han lyst til, og det endte med at vi rett og slett bare ble værende hos Christian istedenfor å dra hele veien til Pæddings. Først var det bare oss tre, så kom en fyr som heter Steffen, og utpå kvelden hørte jeg med Betina om ikke hun også ville ta turen. Hun ble grisefornærmet da jeg foreslo at hun kunne ta tog ("jeg skal faen ikke ta noe jævla tog"), men det ordnet seg, og hun kom likevel - kjørende i bilen sin. 

Enden på visa: Pæddings ble dritings, Steffen og betina kjørte ham hjem, før de så dro hver til sitt, og jeg ble værende igjen hos Christian. Lørdag kom og gikk, Pæddings og Betina var ikke giret på mer fest, så jeg ble værende hos Christian. Mandag kom og gikk, og planen om å dra hjem ble ikke noe av.

Hvorfor? Fordi jeg sendte melding til eksen og fortalte hvilket tog jeg kom med slik at han kunne sørge for å ha dama ute av hus innen den tid. Responsen hans var i klikke fullstendig i alle tenkelige vinkler. Christian ville gjerne at jeg skulle bli værende litt lenger, og jeg så mitt snitt til å la eksen få et døgn ekstra til å roe ned raseriet sitt. Etter det? Vel, etter det har jeg liksom bare blitt værende hos Christian fordi han vil ha meg her, og jeg ikke føler noe bråhast med å komme meg tilbake til sinnataggen og horeriet hans.

Sinnablogger'n

Helt siden jeg kom hjem igjen fra Røyse har jeg, de gangene jeg har vært hjemme, blitt tvunget på flere timer lange gåturer om kveldene/nettene slik at eksen kan ha den nye dama si på besøk. Det var i grunn akkurat det jeg forventet, så ingen overraskelse der i gården. 

Vel, torsdag kveld informerte han meg om følgende: jeg hadde bare å komme meg ut av huset både denne helgen og neste helg, for han skulle ha overnattingsbesøk fredag-søndag. Med informerte, mener jeg at jeg ikke hadde mulighet til å si nei, fordi det ikke var noe spørsmål. Det var informasjon; sånn er det, sånn blir det, dermed basta, og ut av huset skulle jeg - enten frivillig, eller så måtte andre metoder tas i bruk, fikk jeg klar beskjed om.

Jeg kontaktet lillesøster på sørlandet og hørte om det passet at jeg tok turen dit, men det gjorde det ikke. Dermed var det bare å finne frem visakortet og bestille meg en helg på hotell. Igjen. Selvfølgelig er det koselig på hotell, men det har en slags bitter bismak når hotellet ligger fem minutter hjemmefra, huset mitt er fullt beboelig, og den eneste grunnen til at jeg må bruke to tusen kroner på å ligge alene på hotell er at min samboer driver knullfest i senga mi med frøken har-samboer-og-barn-men-er-utro-fordi-fuck-alle-andre-enn-henne-selv.

Om dere synes jeg ser sur ut på bildet nedenfor, så kan dere ta det helt med ro. Jeg er slettes ikke sur. Jeg er faktisk fly forbanna :) 

Hei fra sørlandet

Som dere vet overrasket min samboer meg med å få seg ny kjæreste i starten av juni, på den datoen vi to egentlig skulle bli sammen igjen. Å bo - og eie hus sammen med - noen som plutselig skal ha ei annen jente på besøk for en knullings hver eneste dag i uken, og attpåtil i min seng, er en emosjonell påkjenning, for å si det veldig pent. 

Om livet smiler? Nei, det gliser skadefro. 

Men et lyspunkt finnes likevel: min lillesøster nede på Sørlandet ble veldig glad da jeg ringte for å spørre om hun hadde lyst på besøk. Så; hei fra meg og lillesøster på sørlandet. 

Tilbake på Røyse, dag 6

Det nærmer seg hjemreise, og jeg er ikke klar.

Som jeg nevnte for et par dager siden; det å være borte hjemmefra gjør bare at jeg gruer meg til å reise hjem igjen i frykt for hvordan det kommer til å bli nå som han har hatt en ukes tid til å bli vant til å ha huset for seg selv. De gangene jeg har forsøkt å prate med ham over tekstmelding, telefon eller sosiale medier, har bare endt med at han har vært sint og umulig å ha med å gjøre.

Jeg tolker alt sinnet og den bevisste kranglingen hans som et tegn på at han vet jeg snart skal hjem, og det gjør ham forbanna at vi ikke kan unngå det. Dette igjen gjør bare at jeg gruer meg enda mer, og blir helt desperat etter å finne en utvei.

Har oppholdet mitt her hjulpet meg i det hele tatt? Jeg føler ikke det. Jeg føler at dette egentlig har vært "hans ferie fra meg", uten at det har bidratt til annet for min del enn en frykt for å reise hjem igjen.

På den positive siden så har jeg gått ned ti kilo av å være her, og innsett at jeg har overlevd mange drapsforsøk i mitt eget hjem fra en partner som hevdet å elske meg (og som jeg nå altså skal hjem til), så helt bortkastet har det vel ikke vært...

Tilbake på Røyse, dag 5

Frem til nå har samtalene med de ansatte dreid seg om hvilken hjelp som kan tilbys meg når jeg kommer hjem. Legetimer, samtaletimer med psykolog, kontakt med NAV for å få hjelp til å finne en leilighet innen kort tid, og så videre. For så klart er det jeg som skal ut av huset vi eier, ikke han. Klart det er han som skal sitte igjen med alt av goder, og jeg som skal måtte si fra meg alt og starte helt på nytt. Hvorfor? Vel, fordi han er større, sterkere og kan true seg til det meste. 

I dag, derimot, spurte en av de ansatte meg et spørsmål ingen av de andre har stilt meg tidligere. Hun spurte hvordan jeg og Espen faktisk hadde hatt det hjemme frem til han fant seg ny partner. Jeg forklarte henne at det er vanskelig å sette ord på, fordi det har vært mye fint, men også veldig mye ugreit, som har fått meg til å føle at vi mer eller mindre er et par den ene dagen, og at han hater meg den neste.

Hun ba meg forklare litt rundt dette, og det gjorde jeg. Jeg forklarte at han ofte har tatt initiativ til å holde meg i hånden eller holde rundt meg, si han elsker meg og at jeg alltid blir invitert med til familien hans de gangene han skal dit. At han for bare noen ukers tid siden fikk spørsmål både fra sin mor og sin bror om vi var blitt sammen igjen, og svarte bekreftende på dette - uten å faktisk forhøre seg med meg først, noe som forvirret meg, men som jeg tolket som at han da var innstilt på et forhold igjen. "Mens andre ganger", sa jeg, "starter han krangler ut av ingenting, kaller meg alle mulige stygge ting, jeg vil gå så langt som å kalle det mobbing egentlig, og er helt ufyselig. Han kan for eksempel klikke for ingenting, for at jeg ikke har vasket klærne eller noe, og hale meg ut av sengen midt på natta for å sette på en maskin, mens han kjefter og smeller. Eller han kan finne på å låse seg inne på et rom og nekte å ha kontakt med meg i det hele tatt, fordi han er sur for et eller annet som egentlig er helt ubetydelig. Og så leker han liksom stilleleken og later som jeg ikke finnes, til jeg har bedt om unnskyldning og på et eller annet vis gjort det godt igjen. Det kan ta en dag, det kan ta en uke". '

"Er han voldelig mot deg?", spurte hun, "føler du deg utrygg?". Jeg dro på det: "voldelig? Neei, det vil jeg ikke si han er, men når han blir sinna så kan jeg ikke si jeg føler meg veldig trygg, nei". Vi snakket litt rundt det. Hun måpte da hun fikk vite at han pleier å komme ut på kjøkkenet til meg om morgenen, ta tak i meg bakfra og kvele meg til jeg besvimer. Jeg forsøkte å forklare at det nok hørtes verre ut enn det er, men hun trodde meg ikke. Så sa hun det som satte en støkk i meg: "det du beskriver er et voldelig partnerforhold. En dag når han kveler deg, så kommer du ikke til å våkne opp igjen. Det han driver med er ikke lek. Det er drapsforsøk".

"Etter å ha hørt dette her så vil jeg ikke sende deg hjem engang, du burde dra rett på et krisesenter når du skrives ut", sa hun alvorlig. Jeg spurte om jeg kunne ha med meg kattene dit, noe hun sa sa at jeg sannsynligvis ikke kunne. Jeg sa at da ble det ikke aktuelt. Jeg kan ikke etterlate kattene hos ham. Hun forsøkte å overtale meg et par ganger til, men ga til slutt opp og sa at jeg kan jo ikke tvinges.  

Samtalen i dag ga meg et nytt perspektiv på hele forholdet. Det å se at hun var så bekymret for meg, og reaksjonen hennes da jeg fortalte om ting som jeg alltid har sett på som smågreier man bare må tåle, fikk meg til å innse at jeg faktisk har rett til følelsene mine. Jeg har rett til å føle meg undertrykket, jeg har rett til å føle meg redd og usikker, jeg har rett til å føle meg mishandlet - for jeg ER mishandlet. Jeg ER utsatt for vold. Jeg ER ikke trygg. Jeg burde ikke være lei meg for at denne mannen har gjort det slutt med meg, og jeg burde ikke ønske å redde dette forholdet. 

"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk" klinger i hodet på meg. 

"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk"

"Det er ikke lek. Det er drapsforsøk".

"Det er IKKE lek"

....

"Det er drapsforsøk". 

....

"DRAPSFORSØK"

Og jeg spør meg selv: Hvor mange ganger har han prøvd å drepe meg, og fått meg til å tro jeg var kjip fordi jeg syntes det gjorde vondt? 

Tilbake på Røyse, dag 4

"Du må vise at du vil være her", sa en av de ansatte til meg i dag, "det er mange som heller ville vært her enn deg. Du sitter jo bare på rommet, du må være ute og gjøre ting".

Jeg hadde lyst til å bjeffe til henne at jeg faen ikke er her for å få meg venner, men fordi jeg er suicidal - men jeg lot være. Bare jattet med. Det er greiest det, da holder de kjeft. Hun ga seg faktisk ikke før jeg var ute av rommet, så jeg gikk meg en gåtur. En lang en. Det hjalp ingenting; jeg har lyst til å henge meg i hver eneste tretopp jeg ser. Tenker i blant at det kanskje hadde vært greiest, også; da slipper jeg dra hjem igjen. Slipper følelsen av å komme hjem og være "problemet" i et annet pars lykkelige forhold.

Problemet er nemlig ikke at min ekskjæreste har fått seg ny kjæreste. Det er vondt, selvfølgelig, kanskje spesielt med tanke på hva slags menneske hun er - en person med samboer og barn, som finner på bortforklaringer til hvorfor hun er hos en annen jentes samboer - men det største problemet, for meg, er den følelsen jeg får av å vite at jeg ikke lengre betyr noe. Hvor fort jeg kunne gå fra å være en samboer til å bli "gårsdagens søppel", noe man må kvitte seg med.

Tilbake på Røyse, dag 3

Tredje dag uten mat. Jeg har ikke matlyst, og vil egentlig bare ligge i sengen hele dagen. Ikke fordi jeg er sliten, men fordi jeg vil sove, så jeg slipper å tenke og føle. Jeg har ikke lyst til å være våken. Er jeg våken så tenker jeg, og tenker jeg så føler jeg, og føler jeg så får jeg panikkanfall og blir sittende som en idiot og skjelve og gråte.

Jeg opplever de ansatte på Røyse som uforstående og plagsomme denne gangen. Masete. Jeg trenger ikke at de prater med legen min og setter opp timer verken hos ham eller hos psykolog til jeg kommer hjem. Disse timene koster penger, og dette er penger jeg ikke har, fordi jeg hver eneste gang min samboer har skullet ha venner på besøk, har jeg måttet betale Betina for å hente meg slik at han får være alene.

Nå sist gang var det hotell jeg var på, noe som kostet to tusen kroner. Jeg regner med at det er samme opplegget jeg kommer til å se mer av fremover, nå som han har funnet seg kjæreste/knullepartner; jeg regner med at jeg vil måtte tvinges ut i helgene. Om jeg skal sitte og svi av to tusen kroner på hotell hver helg, eller betale Betina 800 kroner for å hente meg på Ål, vil jeg ikke ha råd til verken legetimer eller psykologbesøk. Jeg forsøker å fortelle dette til de ansatte på Røyse, som bare sier at jeg må være åpen for den hjelpen som kan tilbys meg. Det er som å snakke til en vegg.

Vits å sminke seg når man bare blir sittende og grine som en liten unge, eller?

Tilbake på Røyse, dag 2

Jeg klarte ikke spise kveldsmat i går. Jeg har ikke klart å spise verken frokost eller middag i dag. Jeg har alltid vært sånn; når en kjæreste gjør det slutt med meg og det kommer frem at han heller vil ha noen andre, tolker jeg det som at han ikke ser noe verdi i meg overhodet. Dermed mister jeg lysten på mat.

Jeg opplever Røyse som annerledes denne gangen. Forrige gang trivdes jeg veldig godt, nå er det mer slik at jeg ikke ser helt vitsen. Jada, det er fint å være et sted der jeg slipper å måtte gå ut på kveldstid og fryse meg fordervet på en flere timer lang gårtur slik at eksen kan knulle ei annen kjerring i senga mi, men hvilken hensikt har det egentlig?

Om 6-7 dager må jeg hjem, og det eneste jeg egentlig oppnår ved å være her er at det å dra hjem blir noe jeg gruer meg til, samtidig som eksen får 6-7 dager nå til å vende seg til å ha huset for seg selv og kunne styre rundt med frøkna si over alt uten å ta hensyn - noe som bare vil føre til at han blir ekstra gretten når jeg kommer hjem igjen, fordi han plutselig må deale med meg igjen.

Tilbake på Røyse, dag 1

I dag tidlig hadde jeg time hos legen. Det var Espen som hadde bestilt den på mine vegne, uten mitt samtykke. Han mente jeg burde legges inn på Røyse igjen på bakgrunn av min negative reaksjon på hans nye kjæresteforhold som jeg fikk smelt rett i ansiktet i går morges.

 Han fikk bli med meg inn. Jeg kunne ikke sitte der og fortelle legen hvorfor jeg mener jeg trenger å legges inn på Røyse når sannheten er at jeg faktisk ikke mener jeg har behov for det i det hele tatt. Helt ærlig opplever jeg det som kynisk å skulle legges inn slik at samboeren min selv slipper å deale med følelsene mine, når det er andre mennesker som kunne trengt det oppholdet mer enn meg.

Legen ba meg fortelle litt rundt situasjonen vår. Jeg forsøkte å forklare så godt jeg kunne, uten å gjøre historien for preget av følelser:

Espen og jeg eier hus sammen. Vi var forlovet fra 2017 og frem til vi valgte å ta en pause fra forholdet i 2020. Jeg oppfattet det som at vi var enige om at dette bare var en pause, og at vi skulle bli sammen igjen nå i juni. Jeg oppfattet det slik fordi vi verbalt ble enige om dette kort tid etter bruddet, men også fordi vi helt siden bruddet fortsatt har levd "som et par", i den forstand at vi fremdeles bor sammen, har holdt hender på butikken, sagt vi elsker hverandre, og gjort typiske kjæresteting, frem til de siste to ukene hvor han jevnlig har sendt meg ut av huset fordi han skulle treffe venninner. Han gjorde det klart for meg at dette bare var venner, og at det ikke var noe seksuelt der, men at jeg måtte ut fordi han var redd jeg ville lytte på samtaler eller bli sjalu dersom jeg var hjemme.

I går hadde jeg sovet på hotell fordi han skulle treffe ei venninne. Egentlig skulle jeg kun være ute et par timers tid med ei av mine egne venninner, men venninnen min, som bor på Rotneim, skulle ha 800 kr for å hente meg på Ål (til blogglesere: dette er en avstand på 18,6 km, som tar 17 minutter å kjøre) , og dette mente både Espen og jeg at var hinsides all fornuft. Espen foreslo da at jeg like gjerne kunne sove på hotell, da dette kun ville koste meg 200 kr mer, og jeg da fikk frokost inkludert dagen etter. Jeg sa meg enig.

Espen dukket ikke opp til avtalt tid i går. Jeg ringte flere ganger for å få ham til å hente meg på hotellet, som avtalt. Omsider hørte jeg fra ham, og han hentet meg. I bilen på vei hjem fortalte han meg at han og venninnen han hadde hatt besøk av i går, hadde hatt sex. Jeg ble lei meg fordi vi hadde satt 1.Juni som dato for når vi skulle gi forholdet et nytt forsøk, og det at han valgte å ligge med ei annen jente natt til denne datoen, samtidig som han hele veien hadde gitt meg inntrykk av at han var interessert i å fikse forholdet vårt, var som å få et slag rett i ansiktet. 

Et par timers tid etter at vi var kommet hjem, sa han at venninnen - den nye kjæresten - skulle komme på besøk, og at jeg derfor måtte ut igjen. Jeg ble irritert, men han lovte at det bare skulle være et kjapt besøk, og at jeg for eksempel kunne gå meg en tur i mens, så kunne han gi beskjed når han hadde kjørt henne hjem. Jeg sa det var ok, mest for å unngå raseriet hans. Jeg ga ham imidlertid klar beskjed om at de ikke fikk bruke sengen min til å ha sex i. Dette lovte han at de ikke skulle gjøre. 

Etter cirka åtte timer fikk jeg "lov til" å komme hjem igjen. Jeg oppdaget umiddelbart at sengen min var blitt brukt, da de ikke engang hadde giddet å bytte sengetøy eller legge dyna og putene ordentlig på plass. En brukt boxershorts lå på gulvet. Vanligvis er det kun jeg som sover i sengen, da han gjerne sitter oppe hele natten, og så sovner på sofaen senere. At de brukte min seng var altså et veldig bevisst valg fra dem begge. Jeg tok dette opp med ham, sa at "det at dere ikke skulle knulle i senga mi var faen meg det eneste kravet jeg stilte, og likevel gjorde dere det", og han gliste til meg, som om han var stolt, og at det moret ham å se reaksjonen min. 

Jeg ble provosert, så jeg trampet forbi ham, ut på kjøkkenet, laget meg en drink med alkohol for å roe ned angstanfallet jeg kjente at var på vei, og satte meg i sofaen og nippet til den. Han kom da ut til meg i sofaen, satte seg ved siden av meg, og begynte å prate om hvor deilig den nye kjæresten hans var. Jeg ba ham slutte, sa jeg ikke var interessert i å høre om hora hans, men han bare fortsatte, i enda mer detaljerte beskrivelser. Han sa at dette måtte jeg tåle å høre, ar jeg kunne ikke gjemme meg for sannheten, og at ei jente som virkelig var glad i ham ville bare vært glad på hans vegne for at han hadde funnet ei jente han faktisk likte. Det at jeg reagerte med sinne, eller irritasjon, beviste at jeg var egoistisk og kun brydde meg om meg selv, at jeg ikke var glad i ham, og at jeg ikke taklet sannheten. 

Jeg reiste meg på et tidspunkt for å gå, hvorpå han da grep tak i meg og prøvde å dra meg tilbake i sofaen, mens han skrek at jeg ikke bare kunne gå midt i en samtale, at jeg måtte slutte å leve i bobla mi, at jeg måtte tåle sannheten. Jeg forsøkte å rive meg løs, og han ble enda sintere, og begynte igjen med detaljene sine om hvor deilig denne nye jenta var, hvor digg fitta hennes var, hvor fin kroppen hennes var, hvordan hun squirtet og en masse andre detaljer jeg ikke ville høre om. På et tidspunkt klikket det for meg, jeg hylte og skrek ut trusler om at jeg kom til å banke dritten ut av ludderet hans om han tok henne med hjem, at hvis han ikke lot meg være i fred så kom jeg til å slå inn trynet på ham - og dette tok han opp telefonen og filmet. "Denne skal jeg legge på facebook, så kan alle se hvor syk du faktisk er", gliste han til meg. Han brukte så dette som pressmiddel til å tvinge meg til å bli med til legetimen han bestilte, og godta en innleggelse på Røyse så han slapp å ha med meg å gjøre. 

På legetimen var jeg fullstendig nedbrutt. Jeg klarte ikke å fake et smil engang. Tårene bare rant, og jeg svarte uten noe tone i stemmen i det hele tatt. Legen spurte meg om jeg var suicidal, og jeg svarte som sant var at tanken hadde vært der i går. Legen mente at det var en reell fare for at jeg kunne ende med å enten skade eller ta livet av meg, og at jeg kunne ha godt av å få situasjonen på avstand. Jeg samtykket til innleggelse på Røyse da jeg hadde gode minner der fra forrige opphold.

Jeg kontaktet Betina - den tidligere nevnte venninnen - og forklarte at jeg skulle legges inn på Røyse på grunn av selvmordstanker, og spurte om hun kunne kjøre meg. Det sa hun at hun ikke kunne, fordi hun hadde en tannlegetime neste dag. Espen hørte med noen av sine kompiser, men heller ikke noen av dem hadde mulighet til å kjøre. Dermed endte det med at jeg ble sendt avgårde i taxi.

Jeg ankom Røyse, og fikk tildelt rom på akuttavdelingen - igjen...